Døsen på fjøsbefaring i Ullsaker

fra boken "Rakster og skrabbslått" av Olaug Julseth Stokstad

_____________________________________________________

Døsen på fjøsbefaring i Ullsaker

Fra boken «Rakster og Skrabbslått» av Olaug Julseth Stokstad

Av Kåre Bogstad

_____________________________________________________

 

I 1927 hette bestyrarn på Hvam landruksskole, Martin Døsen. Han var en makalaus læær og et særeient menneskje. Han sku ha høllt et kåseri i 1927. 18.mars det åre sto det refferat i «Eidsvold Blad».

Døsen hadde fortælt at’n hadde vøri tin ut tel å fara på fjøsbefaring i Ullsaker i bynelsen ta hundreåre, rundt 1905 en gong. Han hadde vøri i hoppes me en Herr Kjos. Måle me reisa var å lære følk meir om fjøsstell og foring.

I kåserie fortælde Døsen at Herr Kjos og han hadde gått frå gar te gar. Det hadde vøri et svari stri for’n. Dom hadde vørti traktert me kaffi ælle stan. Døsen hadde etter hårt vørti rekti uvel. Kjosen derimot, han drakk kaffi og røkkte pipe utta å ble det minste uvel. Men så siern Døsen at det gikk bære me hannom au når dom bynte å ta drammer attåt.

 

Når’om kom te gars var det tre forhøll dom såg etter:

  1. Stelle tel sjølfølka
  2. Fjøse
  3. Buddeia

 

Der lyvedøørne sto åpne, glasrutene var utslitin og attstappe me sekkefiller og der møkka låg høgt over gluggen, der var dom sjeptiske. Når dom kom inn i et sånt fjøs, kunne dom ressikere å møte ei sint buddeie, men det var itte så fali så lenge hu itte spente.

Der det var sånn fekk nok eiarn en og leksjon ta Døsen om å jamne ut møkkahauen, hølle demma i orden og blande møkka me jor og torvstrøy. Ja, Døsen la stor vekt på at demma var «gullgruva på garn». Her måtte det væra orden. «Tel ælle dom som namne møkkstudenter har, er Martin Døsen far», hette det i en revvy på den tia, og det var sant.

Ofte fant dessa kara godt stell i fjøse, men det var for det meste no å rette på. Døsen ville ha hønene bort frå fjøse. Reine kælvebinger og reine fjøsgølv vill’n ha.

I ei ro i fjøse sto det jenne en åskebutt. Den sto der for at dom skulle hølle på nissen. Men i 1927 var nissen bytte ut me fjøskontrllørn.

Døsen kunne itte anbefale buddeier me krøll og kutting. Han mente dom beste buddeiene hadde glatt, gredd hår, kløyvd på midten og me knute i nakken og tørkle på hue.

I kåserie sett kom Døsen inn på gamle, flinke buddeier som kunne meir enn bare å fore og måka og mjølke. Han mintes gamlebuddeia på Nes prestegar. Hu kunne trylle fram så mye mjølk som presten bare kunne ønske, men så var’a au i slekt me’a gamle Aase Bøhler som vart brønni for trølldom kring 1600 tale.

Gamlebuddeia på prestegarn kunne au meir enn vanlie følk. Hu song i fjøse, sæli mens’a mjølke. Krøttera likte det, så Døsen sa tel følk at buddeiene sku synge.

Døsen slutte kåserie sett me å si tel ælle unge at dom måtte lova å stelle godt i fjøse. «Krøtter er like viktie som onger», slutte Døsen. Avisa skreiv at forsamlinga, ca 300 personer, takke for kåseri me kraftie håndklapp.

Mange møtearrangsjøør i dag kan nok messunne Døsen det store begeistre frammøte.

Mye mjølk er drøkkin sea den gongen. I dag er det få fjøsvindur me sekkefiller ti. Møkkademmene skar bort. Dom er bytte ut me tette kommer og kjellarr.

Og buddeiene da?

Det er itte så mange ta dom nå, men det er da noon å finna i dei få fjøsa som er att i bygda. Nå bler’om gotin enten dom har krøll på håre eller kutting. Sangen i fjøse som Døsen priste, er vitenskapeli undersøkt. Det er slin fast at krøttera mjølker meir når dom høør mussikk. Så er’e itte bare sveisera og buddeiene som trevst bære når dom får mussikk te arbe.

 Del denne siden på Facebook:

 Send meg artikler pr epost:

Registrer epostadresse