Skauen...

fra boken "Rakste og skrabbslått" av Olaug Julseth Stokstad

_____________________________________________

«RAKSTER OG SKRABBSLÅTT»

Av Olaug Julseth Stokstad

___________________________________________

 

Skauen

«Trær har alltid vært mine nærmeste venner»

 

«For en skjebnes ironi at nettopp jeg

skulle komme til å livberge meg

som tredreper, leiemorder,

til fals for skogbaroner

Og blind kapital.»

 

«Drømte så vondt ei natt: Et tre

lukket røttene om hjertet mitt

lik ei ørneklo

  • og klemte til.»

                                                                                                Hans Børli

 

 

 

Skar unners å’n Hans Børli hadde sagt om’n hadde bodd i Ullsaker nå? Je trur’n hadde vørti betenkt. Det er det nok non gamle Ullsøkninger som er au. Vi bodde i ei stille roli bygd me gaar og hus. Skooln, buttikken, meiri, smyva, posthuse og litt småindustri var omkranse ta joor og skau. Grusvegen snodde seg fram såpass at en kunne møte naboa når no sto på.

Treine drog me seg suse frå uteværa, og etterhårt vart Trondhjemsvegen ei åre som hisse opp pulsen på følk her som andre steller.

Traffikken auke på. Snøøn vart svart. Skauen og jora som generasjona før hadde levd ta, vart itte så mye vørt lenger, for det vart lettere å frakte føa uttanifrå. Live på Rommerike har forandre seg. Det er vørti fart på det nå, sir’om. Ettersom større og større maskiner har overti den plassen hesten hadde før, og hydro-gjøssla har gitt eventyravlinger, er det lønnsomt å dyrke opp jor, og skauen må vike. Og skar det ei tomt tel, så prøver vi fysst å finna en skaubæta. Så har dom bygd flyplass på Garmon, og skauen i bygda er tin i store jafs.

Je husar’n bessfar tala om skauen. «Den kan væra bra å ha i dårlie år», sa’n. Skauen måtte en høgge me var hånd. 100-150 år tar det for ei furu å ble høgstmoden. Gråna treng no mindre, 60-70 år.

En gammal garbruker kan fortælja: Han har litt skau. Nå har’n vørti bøin store summer for eindommen sin. Det er nau om tomter.

Penger og Gull!!!!

Den kunne vel lokke en som har knoge et langt liv, Han bynte bokstavli tala me to tomme nævar i ’30 åra. Blakk og kleslaus, men me godt mot og arbesløsst, fekk’n 35 kroner ta far sin som startkappital. Da hadd’n gjort seg færdi me landbruksskooln. Han drog te klesbuttikken og kjøfte seg 2 overallser, 2 skjorter og et par Viking røysar fro dei 35 kronene. Så drog’n frå Hedmarken og vart aggronom på en gar i Ullsaker. Sea vart’n garbruker og bygde møysommli opp garn me vælstelte hus, godt drivin jor og en vælskøtte skau. Nå er’n over 80 år og sitter ve vindusglase og ser ut me’n fillosofer.

Sand borti gutua fyker bortover. Trea blåser og bøyer på seg. Snøøn jyver. Det er vørti så værhart.

En gong i tia hadde’n lært på skooln om kølsyreassimilasjon. Vi menneskja og dyra puster og bruker surstoff for ¨leve, men skauen og veggetasjon gjør om slagge, køldioksyden te surstoff att.

Vi har en nattur som opprinneli er sjølrensenes. Og nå høgger’om ner skauen, natturns eie rensefilter. Hå skar man me peeng? Penga kan’n itte eta. Skauen gir livd og liv tel dyr og menneskjer. Den er en rikdom som er der og som vi itte rasseer ustraffe. Vi trenger skauen.

Indianera har den levaregaln at dom planter et tre for hårt dom høgger ner.

Skar vi snart gå ut og plante et tre?

 Del denne siden på Facebook:

 Send meg artikler pr epost:

Registrer epostadresse