Kvinnfølka har nok å gjøra hime....

fra boken "Rakster og skrabbslått" av Olaug Julseth Stokstad

_________________________________________

Kvinnfølka har nok å gjøra hime

Fra boken «Rakster og skrabbslått» av Olaug Julseth Stokstad

Nerskrivi ta Kåre Bogstad og Olaug Julseth Stokstad

________________________________________________

 

 

 

Det sku væljas styre tel kresstellsyne. Nooen syns det kunne væra på sin plass å vælja me et kvinnfølk, og ymte frampå om å få me a Ingbjørr. Godt vett hadd’a og flink tel å tala for seg. Da rest’n Anton seg og slo fast me myndi røsst: «Nei, kvinnfølka har nok å gjøra hime. Det er bære vi får me’n Krestaver».

 

Det var ittno kvinnfølk i kresstellsyne den gongen. Kvinnfølka hadde nok å gjøra hime. Dom vart itte vørt tel å væra me i styre og stell. Me stor hushøllning og mange unger kunne dom itte så lett rå me å væra borte hell, og mannfølka såg seg best tent me at kjærringa tok seg ta stelle hime.

Den gongen var det itte så uvanli at tre gennrasjoner bodde i samma huse. Kan hende bodde au fleire søsken hime mens den som sku ta over hime, gifte seg og tok him kjærring og fekk unger. Småunga voks da opp me førellra, bessførellra og kan hende en onkel eller ei tante i samma huse. Itte var’e uvanli fram tel 30 åra at følk hadde 8 – 10 unger.

Det var nok itte så lett støtt å komma te gards som ungkjærring. Hu måtte regne me litt ti tel å finna plassen sin. Den ellre var vant me å styre og årne og ga itte frå seg rore så lett.

Ungkjærringa fekk likevæl nok å gjøra. Ettersom unga kom, mått’a ta seg ta dom. Men det vart bare no hu drog me seg attåt, for det var nok å gjøra både inne og ute. Hu vart lærd opp i den skikken som rådde, og fekk innårne seg etter sånn det var. «En fekk ta skikken der en kom».

 

Kakukista måtte ællri ble tom

Bakardagen var stri. I mjølbøla på bua hente dom både sikte og sammøli hveite og rog eller det dom hadde ta bakarmjøl. Den store bakaråmmen var i strusse, men dom sætte for det meste kakudeien inne på kjøkne kvæln før. Da bar dom inn et stort trau eller en kakunu frå bua. Kakunun var spikre ihoppes ta bord, en firrkante båtten me karmer som skrådde litt uttover, 8-10 tommer høg- I hår stutteine var det skørin ut et avlangt høl så det sku væra godt tak å få når’n sku bæra over garn, full ta kakudei.

Deien vart laga ta mjøl og mjølk, mysu eller kjinnemjølk. Det vart nytte det dom hadde som dom visste det var næring ti. Kakua kunne nok au væra tiblanne kjøttkraft, resten ta suppa eller klotvellinga frå i går. Så sætte dom tel surdeien dom hadde ti vare på frå sist baking. Og kaku vart det. Deien sto på kjøkne natta over, på et lunt stelle me et bakarklee over og kan hende et ulltepen rundt. Det var om å gjøra å få tel og gjæring. Vinterstia vart det kalt inne om natta, så det var itte så liketel å hølle deien lun. Mange hadde et løkk over nun, bakstefjøla. Løkke vart lagt over nun mens deien as, sea vart det brukt tel å baka ut kakune på.

Etter duarn tok bakinga tel. Da hadde det vørti fyre opp i bakaråmmen for ei og stønn sea. Veen sku helst væra finhøggin bakhonve i kostvelengder. Det var ei skam for man på garn å itte skaffe husmora og bakaråmsve. Når åmmen var og og varm, vart gløne og åska raka ut. Da var dei runde kakune færi utbaka og hadde stønner tel å heva seg fint. Non stikk i overflata me gaffaln eller en tunn kniv, over på bakarspaan og dei runde kakua vart plassert tett innått inann inni den store bakaråmmen. Steinvegga i åmmen var så varme at kakune vart fint stekte her.

 

Ve meddastier låg dei nystekte kakune uttover på fjøøl og benker. Da lukkte det godt i bryggerhuse. Det vanke smakaskyve me smør og serrop eller bronost på for onga som flaug og følde me på ællt. Var det ti te det, måtte kvinnfølka au slø ihoppes en småkakedei og steike mens det var varme att i åmmen likevæl. Så vart det non fløytekaker i tilfelle det kom non.

Det var mange vendinger og mange skrett før bakardagen var omme. Det sku bæras på plass og røddes opp att. Kan hende det siste husmora gjorde før hu kvelle var en runde bortom strusse for å se tel at det itte var no fali me varmen. Der det itte var no struss og bakaråmm, vart kakua stekt inni steikeråmmen på kjøkne. Fæll det seg så at det vart snøtt me kaku inna neste bakardag, måtte dom spe på me byggmjølsvaffel eller dom tydde tel buttikken i nøssfall og kjøfte et grislebrø eller to, men det var itte ofte. Graut og villing vart au brukt tel å druge kakua me eller dom fekk baka ei asalompe i ei håndvenning. Det var kakudei som vart steike oppå åmmen, fysst på den eien og så på den andre sia. Nybaka kaku vart godt kjølne og sea stable ner i kakukista som sto på et kalt rom, enten på bua, i kjellarn eller et aant stelle. Så hente dom frammat og sætt’a på duursbore. Der sto bronosten, serropskrokka og kan hende en litten spellkum me pultost. Den hadd’a bessmor laga ta mjølk som vart for mye en dag. Så hadd’n sti på hylla over åmmen noon daar te’n bynnte å gjære. Da fekk’n litt sælt og karve. Karven hadd’a sanke langs reinene i fjor sommar. Det kom itte på tale å kjøpe krydder så lenge en kunne sanke det sjøl. Så fekk’n tru at itte spyflua hadde gredd å lure seg oppi. Det hende nok at osten bynte å røre på seg au.

 

Hå ska vi ha tel meddas?

«Om syndasmårran er’e kaffikoppen svart.

Sjung falleri, hei fallera.

Og den er nå kokt på en sikkoriknart.

Hei sjung falleri fallera.

 

Om måndan er er’e nå grauten grå.

Sjung falleri, hei fallera.

Og mjølka den er nå så temmeli blå.

Hei sjung falleri fallera.

 

Og tisdan så er’e no myssmør og brø.

Sjung falleri, hei fallera.

Og den er så tynn som den klare frikkasø.

Hei sjung falleri fallera.

  

 Om onsdan så er’e no erter og gryn.

Sjung falleri, hei fallera.

Og atten erter og nitten gryn.

Hei sjung falleri fallera.

 

Om tosdan så er’e no kjøtt og no flesk.

Sjung falleri, hei fallera.

Og litevøli kjøtt og itte no flesk.

Hei sjung falleri fallera.

 

Om fredan så er’e no mjølkegryn.

Sjung falleri, hei fallera.

Og den er så blå som det klare måneskinn.

Hei sjung falleri fallera.

 

Om lørdan så er’e nå pottit og sild.

Sjung falleri, hei fallera.

Og tar je nå to, så bler kjærringa vill.

Hei sjung falleri fallera».

 

Denne visa var nok skrivin men o irroni, men kan hende låg’a itte så lang unna sanninga mange gonger. I år 2000 lever det enda følk som huser at dom åt pottit me laka tå sildetynna attåt. Silda var oppetin. Sæltlakan frå sæltbalja på bua vart au brukt når dom sku koke betasuppe og kjøtte og fleske var oppetin. Nævagraut, villing og pottiter vart nok det mange spedde på me når det var tomt på bua.

Grauten vart kokt ta den en hadde ta mjøl eller gryn, men i Ullsaker vart det brukt mye både havre og bygg. Kokte dom på vatten, så vart det slin på mjølk på grauten før dom åt.

 

Klot vart brukt i mjølkevillinga og i fersk suppe for å gi mette. Buttikka hadde itte stort å by fram ta meddasmat. Sildetynna sto der, og fiskeboller og seikaker på boks. Sku non ha kjøtt eller fisk, så måtte dom dra te slaktarn eller fiskehandalan, dem dom var det itte så mange ta. Da mått’en dra til Jesseim eller Kløfta, og det var langt. En gong innimellom tok landhandleria inn ei fiskekasse, eller dom hadde et slakt som vart delt opp og søllt i smått. Da vart det sendt bu te kunda. Så var’e om å gjøra å væra tili ute. Hvis det var peeng i pungen da? Kan hende var en så heldi at hønene hadde vørpi så godt i det siste at det var egg å levvere. Men eggpenga sku røkke te så mye, så det var best å tenke seg om. Det var for’e messte man sjøl som hadde pengpungen, og der var det itte støtt så lett å få ut no. Itte var’e støtt så mye ti’n hell.

Fiskehandlarn drog au rundt og søllte fisk, Frå gammalt ta gikk dom rundt me drakjærre. Sea vart det fiskebil. Vinterstia høllt fisken seg bra, men om sommarn var det itte støtt det lukte like godt når sie-lemmen vart slin ner for kunda.

Fiskeman hadde ei bjelle han varsle me når’n kom. Så strømme naboa ut og ælle visste å dom sku ha tel meddas i arstun den neste dagen. Så fekk dom veta håssen det sto tel me peen i nabolage au. Det var preke nytt. Onga strømme tel. Var fiskman i golune kunne det vanke ei fiskekake attpå handaln. Ja, tel og me katta møtte opp og kunne væra heldi nok tel å få seg ei slintre, ei skinnflynu eller et fiskehue som itte var no å selja.

 Del denne siden på Facebook:

 Send meg artikler pr epost:

Registrer epostadresse