Vinddalstjønna og ”lande i eventyre”

Skrevet av Ivar Sognli.

Ivar Sognli vokste opp i Hemne på `50 og `60-tallet. En tid uten kunstfrosne isflater og skøytehaller.
Denne beretningen fra hans guttedager var å lese i årboka for Fosen 2007. Mange vil nok, etter å ha lest historien, tenke tilbake og si: "Ja, slik var det". Vi har vært så heldig å få låne manuskriptet, og sender en takk til Ivar som har gitt oss tillatelse til å legge «Vinddalstjønna og "lande i eventyre"»
ut på STSKs hjemmeside.

En avklaring:

Erindringen er en usikker og lunefull venn i jakten på fortidas opplevelser, og er i mange tilfeller lite verdt som sannhetssøkende metode. Vi husker rett og slett langt dårligere enn vi tror, og mye tyder på at det vi sitter tilbake med av minner og opplevelser i nær og fjern fortid sjelden er det sanne bildet av det som skjedde. Årsaken til dette er vår evne til å filtrere bort og legge til, slik at vi kan skape en versjon det er bekvemmelig å forholde seg til. Slik må det sjølsagt også være, siden den seine barndomstida og særlig den tidlige ungdomstida ofte dreier seg om å sette seg sjøl i situasjoner det kan være vanskelig eller direkte uønskelig å pakke ut på rett måte gjennom det voksne tilbake-blikket. Derfor lager de fleste av oss drømmebilder og egne versjoner av fortida, der sensasjonene gjerne blir fordreid og pyntet på. Men personlige beretninger blir i ettertid mer enn sanne nok likevel, sjøl om det ofte er slik at forsøkene på å nå objektive sannheter vanligvis ender i svært så subjektive fremstillinger av pinligste sort.

Denne fortellingen er følgelig heller ikke noe unntak fra dette. I og med at det jeg forteller om egentlig er et enkeltfenomen, men som nok ble erfart gjennom flere år, finner jeg det riktig å idyllisere noe, og ut fra det ovenstående vil det heller ikke gi et helt utfyllende bilde av det som faktisk skjedde. Men like sant blir det likevel, iallfall for meg. Hadde teksten derimot dreid seg om min egen oppvekst eller om det å vokse opp i Hemne den gangen, ville jeg nok ha vært nødt til å kle av en langt større og mer problematisk historie, og da ville det vært både naturlig og helt nødvendig med et mer holdbart historiefaglig og dermed også et langt tydeligere kritisk perspektiv.

Dette er imidlertid en annen type historie, men like viktig for det. Jeg ønsker å fortelle om noe perifert som på flere måter var en viktig del av min egen dannelsesreise som startet i Hemne på femti- og sekstitallet, og det er interessant i seg sjøl at det ikke en gang er sikkert at særlig mange tenker over eller setter ord på slike fenomener i dag. Og slik er det ofte med minner; de kan være vanskelig å holde tak i over tid, fordi de hele tiden må vedlikeholdes og pusses på. Hvis ikke mister de sin betydning og ramler ut av vårt bevissthetsrepertoar.

Det må sjølsagt understrekes at dette fullt og helt er min egen versjon av et minne jeg bærer i meg, og det hele blir fortalt akkurat slik jeg ønsker det. Etter en viss vurdering valgte jeg til slutt et dobbeltperspektiv, der jeg går ut og inn av opplevelsene fra den gangen, slik at jeg  kan kommentere dem med dagens muligheter til refleksjon og avstand. Dette er et bevisst og strategisk valg, der jeg fritt kan trekke fra og legge til det jeg ønsker.


Tilbakeblikket:
Jeg minnes så utrolig godt noen spesielle høstdager i Hemne i midten av sekstiåra i min barndom og tidlige ungdom. I ettertid har de mer og mer stått fram med en nesten mytisk og mystisk kraft eller forestilling i mitt indre. Mye tyder på at det jeg i dagens perspektiv ser på som et merkelig og uorganisert, men likevel solid sosialt fellesskap, var nettopp det. Jeg tror jeg aldri har møtt noe slikt seinere, verken i idretten eller i andre sammenhenger. Det å være en del av disse kollektive kreftene, slik jeg kjente dem som guttunge på kalde helgedager om høsten, har vært en flott kilde og referanse for meg. Erfaringene fra den gangen har på mange måter satt en slags standard for min forståelse av det gode fellesskapet, og denne standarden gjelder fortsatt. Akkurat det er det viktig å kunne si.

Seinhøsten
Barfrosten har satt seg. Saftene har trukket seg tilbake. Ei låg høstsol kryper så vidt det er over Roberget, rød og bekymret. Det er som om den kjenner syklusen på årstidene og vet at den må trekke seg tilbake noen mørke midtvinteruker fram i tid. Rimet ligger som et skjørt og vakkert teppe over høstfarget skog og mark. Det er like før naturen trekker sitt siste sukk for året. Og snart skal snøen komme til å kle det hele i isdronningens kalde drakt. Men ei ny tid er i emning. Ei tid der det knappe lyset setter grenser og endrer betingelsene for liv. Det er duket for at den sterke opplevelsen av ”lande i eventyre” igjen skal få dominere et barnesinn.

Tidsbildet:
 En uryddig samling unger og ungdommer, og stort sett gutter med få unntak, er på veg mot vintereventyret. Oppover og bortetter en frossen markaveg bølger vi av gårde i en hektisk pulserende bevegelse. Frostrøyken forlater munnene våre støtvis og urytmisk før den stiger til værs, for så å oppløses hurtig i den glassklare høstlufta. Pulsen er høg. Det er tid for å kappes om å være best. 

Aldersspredningen er merkelig stor; fra tiårsgamle veslevoksne djupinger til bortimot 25, kanskje 30 år gamle heimfødinger med en viss, men absolutt ikke ubetinget verdighet. Noen, sannsynligvis de yngste, stiller i heimstrikka ullgensere i mange forskjellige mønstre. For det visste vi tidlig og etter hvert også av erfaring, at gensere var noe vi måtte bruke når mora vår frøs.  

Enkelte andre; og muligens de som er litt eldre har mørkeblå eller falmete anorakker i varierende blåfarger. Men de som virkelig mente de betydde noe i denne og andre sammenhenger, har på seg skitne, gulkvite anorakker av ukjent opphav. Det gikk imidlertid visse rykter om at dette kunne være vinterkamuflasjeklær brukt av milorgkarer eller ”gutta på skauen” bare noen tiår tidligere. Men når jeg riktig tenkte meg om, og såg grundig på hvem som egentlig bar disse anorakkene, ble nok dette svært problematisk å forholde seg til. 

Det som iallfall står tydelig for meg når jeg tenker tilbake på disse årene, er at vi var temmelig uensartete og bortimot uformelige i klærne våre. Men vi var alltid godt kledd for årstida, og jeg husker spesielt de varme og heimstrikka underbuksene som gikk ned mot kneet. De berget meg mang en hustrig vinterdag. Og bøter var det både på bukser og jakker, og få gjorde seg stort av det, for slik var det i tiårene like etter krigen. Mødrene våre sydde om og reparerte til stadighet, og på grunn av aktivt uteliv var slitasjen på klærne våre så stor at det ble merker av det i mange farger. 

Jeg kan imidlertid med sikkerhet hevde at statusen og verdigheten i egne øyne, på tross av slitte klær varierte fra betydelig til formidabel, men det kunne vel likevel være slik at vi innimellom kunne tvile litt på evnene våre i forhold til det oppdraget vi var ute på. Det var også helt naturlig.

”Jævelhuva”:
Mens flokken vokste ble det tydelig at vi hørte sammen på et vis. Det var riktignok slik at mye skilte oss, både av opphav og bygdestatus, men noe bandt oss også sammen. Sjøl om vi alle var hemnværinger, så var det ikke det som representerte det viktige kittet i denne sammenhengen. Gruppas eller ”stammens” samlende uttrykk finnes på andre og mer synlige områder, og i det ytre var det nok ”jævelhuva” som var vårt fremste kjennetegn der vi gikk mot markavegen på ”Kjørsesida” av raet mellom ”Bøgda og Øra”. Vi stoppet opp ei stund på brua der Søas rolige vassføring avløser Storvatnets vindstille overflate, før vi dro oss oppover bakkene mot Skeiet.

”Jævelhuva” hadde en nesten trolsk og symbolsk betydning for oss. Den var kjennetegnet ved vinkelformede øre-varmere, ikke ulik en djevels ører, og en liknende spiss som gikk ned i panna, der de norske flaggfargene markerte ”att-fram” på lua. Denne merkelige lua avgjorde på mange vis om du var innenfor eller utenfor stammen, og de aller fleste bar en eller annen utgave av den. Noen trakk den godt nedover ørene, mens andre brettet opp djevelørene for riktig å understreke et allerede mer enn tøft nok uttrykk. De yngste, som kanskje var med for første gang, hadde muligens en viss sjenanse over at de bare hadde ei vanlig tjukk lue i ull med en over-dimensjonert topp i spraglete farger. Men det var en tydelig, om ikke uttalt raushet i gruppa som inkluderte førstereisguttene også.

Når det gjaldt ”jævelhuva”, så var den heimstrikkede i mange forskjellige nyanser i blått, selve ursymbolet med klare linjer bakover til Hjallis og Ballangrud, mens den nye kvite og maskinstrikkede representerte den moderne tida med Kuppern og Per Ivar Moe, og ikke minst Stein Johnsons skøyterevolusjon fra 1963, da sovjetrusserne, svenskene og hollenderne ble vist til plassene bak de norske i flere mesterskap, eller storløp som vi sa den gangen. På tross av at disse to utgavene av ”jævelhuva” ga en viss posisjon i flokken, var det faktisk noen av de eldste som hadde sjøltillit og status nok til å tørre å gå med den blå og kvite kongsberglua, som de fleste skihopperne brukte. Sjøl om Engan, Brantzæg og Wirkola var populære og virkelige helter, var det klart at kongsberglua førte til litt uro og kviskring  i gruppa. Men siden det bare var de eldste som brøt litt med å bruke denne lua, var det ingen som sa noe. Dessuten hadde det ingen betydning i forhold til formålet med prosjektet vårt. 

Det var også noen i gruppa som stakk seg kraftig ut, og jeg skjønte allerede den gangen at denne turen ikke var noe for dem. Men de var nå med og akslet seg mer enn karslig gjennom mengden, som om det skulle være noen grunn til det. De hadde visst vært fjorten dager til sjøs før de ble ”heimattsendt” av grunner vi ante, men ikke kunne snakke høgt om. Begge var barhodet med mengder av cheseline brylkrem i hårstabben, slik at de kunne operere med dårelokk og lokal elvissveis, noe som sjølsagt var fullstendig formålsløst denne dagen. Så vidt jeg husker ble det også bare med denne ene gjesteopptredenen, og det kan jeg lett forstå, for kaldt måtte det ha vært med kuldegradene intenst bitende rundt ørene. Men tøffe var de sikkert, iallfall sett med egne øyne.

 På vegen innover mot de store opplevelsene var det derfor allerede klart at det i all hovedsak bare dreide seg om de gamle blå mot de unge kvite; de erfarne og etablerte mot de ivrige utfordrerne. Grensene oss i mellom var tydelige, men ikke hemmende. Aksepten på tvers av fargekodene var betinget, men ikke på noe vis ødeleggende for det store fellesskapet. Vi var på veg mot ”lande i eventyre”, og den vegen måtte vi gå sammen, for det var nettopp i fellesskapsopplevelsene eventyret vårt ble skapt.


På vegen:
I begynnelsen der vi kom sammen litt om senn, var det mye skrik og skrål, erting og puffing, men også en forsiktig måling av hverandre. Det var som om vi tenkte: ”Har han blitt bedre gjennom voksteren i løpet av sommerhalvåret tro?” Eller: ”Jeg er nok fortsatt mer utholdende, sjøl om han er litt raskere enn meg i starten.” Og: ”Jaggu har han også fått seg nytt utstyr, men han blir nok ikke bedre av den grunn.” 
 


Jeg vet ikke om vi hadde avtalt tid og sted på forhånd, eller om det var ei indre klokke som styrte oss. Muligens var det blitt nevnt noe på skolen dagene før, slik at flere fikk vite om det litt tilfeldig. Det kom iallfall nye til uten at vi helt skjønte hvor de kom fra. Flokken vokste seg derfor gradvis større etter hvert som vi nærmet oss korsvegen på Skeiet. Der lå det før ”kvilarsteiner” som var gode å finne etter en strevsom tur opp ”Brekko”, eller etter en alt for svovelaktig preken på enkelte søndager. Dessuten var det flott å skue både utover Vatnet og Hemnfjorden alt etter hvor du vendte deg. Antakelig var det også en yndet plass for å få tak i eller spre siste nytt om folk i bygda.

Fra Skeiet slynger markavegen seg forbi Haugen og videre oppover mot Storhaugen, og der var det naturlig å vente ei stund, slik at etternølerne fikk tatt igjen det tapte. Vanligvis gikk vi ut på berghammeren som var og er et realt utsiktpunkt. Derfra så vi nordvestover Rovatnet og inn i mot fjellene mellom Hemne og Aure, med Klakkan som det sjølsagte midtpunktet. Snudde vi oss nordøstover så vi Hemnfjorden og leia utover, der vi visste at Fosenbåten gikk på torsdagene. Og den tok det omtrent et døgn å reise til Trondheim med den gangen. 

Vi fortsatte videre innover marka forbi Nummerskogen ovafor Gjerstalia og etter hvert, langs Roøybekken og opp kleiva mot Vinddalsvatnet. Her var det strengt forbudt å stoppe opp for å prøve isen. Vatnet var såvidt stort at isen kunne være ujamnt tjukk, og dermed livsfarlig å gå på. Og det visste vi godt. Vi fortsatte derfor på sørvestsida av vatnet på en grasvokst og tilfrosset veg, med godt tilpassede steinheller i fotefaret, slik at vi forsto at der var det lagt ned en betydelig mengde kroppsarbeid en gang for mange år sia. 

Nå skjedde det noe merkelig. En skulle tro at oppstemtheten ville ta oss alle, og at høylydt latter og støyende forventning skulle dominere i flokken på vegen mot eventyret. Men så vidt jeg kan minnes var det akkurat det motsatte som skjedde. De fleste i flokken av unger og framvokstringer ble med ett konsentrerte og stille. Et spesielt alvorspreg satte seg i oss, og skrittene våre ble gradvis mer usikre og tempoet umerkelig satt ned. Det var som om vi riktig ville kjenne på nervøsiteten og forventninga, og når jeg tenker tilbake, var dette kanskje den fineste opplevelsen av dem alle. Ingen ble gjort narr av. Vi var i samme båt og samme ærend. Vi skulle prestere. Hver for oss og sammen. Nå skulle det snart komme for en dag hvem som var på veg framover, hvem som sto på stedet kvil og hvem som ikke kunne rekne med å bli estimert i det hele tatt denne vinteren. Slik var det. Det visste vi alle. 

Etter at vi dro oss et kort stykke forbi Vinddalsvatnet trakk vi ned til venstre mot ei lita tjønn med sivvekster i østre enden. Det er iallfall slik jeg husker det i dag.

Vinddalstjønna:
Vinddalstjønna lå der med speilblank stålis i det jeg den gang oppfattet som et trolsk landskap. Isen hadde svake bølgespor etter vindslag under innfrysinga, mens noen luftblærer med gråere is brøt enkelte steder det ellers så glatte helhetsinntrykket. Vinddalstjønna var alltid tidlig islagt, og ikke bare på grunn av at den var så lita. Den ligger nå som da i ei naturlig kuldegrop i et myrlendt terreng, og sjøl om det var et godt stykke å gå for de yngste av oss, var den en fantastisk boltreplass. Det hele var så spennende og fint at vi nesten mistet pusten. Det var som om vi ikke helt kunne tro på det vi så og opplevde. Kanskje tenkte jeg og flere med meg innimellom at det nesten var litt for godt til å være sant.

I og med at flere av oss gikk på skolen seks dager i uka på sekstitallet, visste vi godt at det bare var noen få søndager i året vi kunne møte vinteren gjennom ei tidlig tilfrosset tjønn. Det at det var en så sjelden opplevelse, var vel en av grunnene til at vi var så utrolig spente i det vi nærmet oss den speilblanke isen med den knallharde og forlokkende overflaten. Vi mer kjente enn visste at dette var stort, og at dette var det ikke gitt at alle fikk være med på. Vi var på mange vis de heldige utvalgte og Vinddalstjønna var vårt hemmelige møtested.


Skøytene:
Hver og en av oss fant en stein, ei tue eller ei rot å sitte på. Og nå skulle skøytene tas i bruk, og dem var det mange typer av.

Alle de eldste hadde stort sett ”skoskeisa”, eller pansere med faste sko som mange sa. Disse var knyttet sammen med lissene, slik at de kunne henges rundt halsen. Hos noen hang de og dinglet høyt opp foran på brystet. Jeg husker at jeg syntes det så dumt og barnslig ut. Da var det annerledes med de aller tøffeste av oss som brukte å holde i dem. Dermed kunne vi på en proff måte kvile underarmene på skolæret og dra ned skøytene på hver side av kroppen. For å få til dette trengte vi det jeg den gangen oppfattet som utrolig lange skoreimer. Andre hadde skøytene i sekken, sammen med matpakken og varm drikke, men noen bar også skøytene sine i hendene med fingrene hardt knyttet rundt stålet, slik at de vendte opp ned. Uten godt tovete ullvotter ville dette ført til kronisk neglesprett.

Og nå, mens vi satt der og forsøkte etter beste evne og alder å få på oss skøytene eller festet dem, ble det plutselig helt tydelig hvem som var eldst og hvem som hadde råd til å være godt utstyrt. Mange, kanskje omtrent halvparten, hadde pansere uten faste sko, iallfall slik jeg husker det, der en måtte feste skøytene ved å stramme lærreimer rundt beksømskoene. Dette var en lunefull innretning, og det hadde seg ofte slik at de stive lærreimene strakk seg gradvis under frasparkene og løsnet, slik at det endte med kollbøtte da en av skøytene falt av i siste sving. De samme beksømskoene var for øvrig et kapittel for seg. I dag synes jeg å huske at de stivspeikte i oktober og tinte opp sist i april, sammen med restene av snøen vårsola tok.

De aller yngste som hadde lurt seg med, stilte med skruskøyter med buet krøll på tuppen, og siden de var ufarlige i løpssammenheng, ble de til og med hjulpet med å stramme til skruene mot beksømskoene, slik at de satt riktig godt. Ja, innimellom ble de sittende så godt at det kunne hende at noen måtte gå hele vegen heim med skøytene fastskrudd på beksømskoene. Det ryktes til og med at en far måtte opp i ”feskarfagskolen” i Stølan for å få løsnet skruene fra ”bækkertan” den påfølgende mandagen.


Etter å ha gått både på skruskøyter og pansere uten sko, husker jeg ennå i dag den fantastiske gleden over mine første skoskøyter; modell Roald Aas fra Wing. Men de var i størrelse 39, og måtte ganske snart erstattes med bror min sine atskillig større og muligens enda bedre Ballangrudskøyter i størrelse 44. Med atskillige par ullstrømper utapå hverandre, og bomull i tåspissen på selve skoene, var det utrolig hvor bra det gikk.

På isen:

Noen var kjapt ut på isen og tok de første ustø skøyteskjærene med litt stive og hjelpeløse kropper. Dette var det store øyeblikket. Gleden over å kjenne isen under seg var enorm. Samtidig kom det som en overraskelse også denne høsten hvor lett det var å få opp farten. Men vi måtte snart inn til land for å kvile føttene, for det ble fort vondt og kaldt i førstninga. Det tok litt tid å venne seg til å gå på skøytestål de første gangene vi var på is. Men iveren tok fort over for smertene, og pausene ble kortere og kortere og færre og færre.

Nå ble det også tydelig å se hvem som hadde slipt skøytene sine, og det var de samme som året før. Dermed visste vi hvem som var de farligste konkurrentene også dette året. Alle skjønte at de som gikk på sløve skøyter i oktober også hadde det samme elendige fraskyvet under det viktige klubbmesterskapet seinere på vinteren. De var sjølsagt helt ufarlige. Det visste alle. Skøytene måtte være skarpe som kniver. 

De eldste prøvde seg fram med lange glidende skjær og var snar til å legge ei arm eller to på ryggen. Det var som om de ikke trodde det var riktig å gå på ”skeiso” med armene veivende til sidene. Vi som var litt yngre var nok til å begynne med både kjappere i takten og snarere til å ta opp igjen ferdighetene fra året før. Derfor ble det med en gang tydelig at her skulle de eldste virkelig prestere for å makte å holde oss stangen. De aller yngste holdt på mye for seg sjøl nær land og satt nok mest på baken, men reiste seg kjapt for å øve videre på å balansere på skruskøytene sine. Og framgangen kom forbausende fort.


Denne siden inneholder mer info:

 Denne siden ble sist oppdatert 23/12-2013

 Del denne siden på Facebook:

 Klikk på logoen for å komme til hjemmesiden
Ta en tur innom og få skøyterabatt !
(Gjelder medlemmer i STSKs klubber)


Klikk på logoen for å komme til hjemmesiden

Klikk på logoen for å komme til hjemmesiden
700 m sør for Klettkryset

Istider aktive og publikum
Leangen kunstisbane

Nye kretsrekorder
ses. 2016/2017

(oppdat. 19.03..2017)

Kretsstatistikk
pr. 01.05.2016


STSKs Youtubekanal

 

Gjestebok

Diskusjonsforum
Du må være medlem på
hjemmesiden for å delta

Kontakt STSK

STSKs Facebookgruppe


STSKs NETTALBUM

Styret i STSK ses. 2019/2020

Adresser:
Sør-Trøndelag Skøytekrets
postboks. 4595, Persaunet
7470 Trondheim

Sør-Trøndelag skøytekrets` Lover

STSKs årsberetning 2018/2019 
med protokoll fra kretstinget

Strategiplan for
Sør-Trøndelag skøytekrets
2012 - 2014


Viktige dokumenter
vedr. Hurtigløp
ses. 2017/2018

Reg. Startlisenser i
STSK ses. 2010/2011

(pr. 05.01.11)

 STSK-løpernes
utvikling/statistikk
ses. 2011/2012

(oppdat.11.03.2012)

 

Støtt våre klubber gjennom


Antidoping Norge

 


Lei TSK-huset
til møter og selskaper

Gratis hjemmeside !

Strikkeoppskrift til"Djevlelua"

Skøytehistorier

Trøndere i NSFs styre
og
tingvalgte komiteer
1893-2011

Skøytetinget 2009

Klikk på logoen for gode overnattingstilbud
Klikk på logoen for gode overnattingstilbud

 

Trønderlista
20th Masters i Calgary

(oppdat.03.03.2011)

VM-hilsen
fra Geir Nesset

(26.02.2011)
 

Daglige rapporter
v/Arne Kjell, fra
Veteran-VM i Calgary

(oppdat.27.02.2011 kl. 15.00)

BØSK-løpernes reisebrev
fra
Veteran-VM i Calgary

(23.02.2011)

 

Informasjon om barneidrett fra NIF  - "Idrettens barnerettigheter" og "Bestemmelser om barneidrett".

Vikingskipet. - Informasjon om åpningstider, istider og priser.

Fosenhallen  - Informasjon om Norges 2. ishall / flerbrukshall.

Nordea kunstisbane  Kristiansund 

Skøytehåndboka- alle opplysninger vedr. hurtigløp og kunstløp.

Som medlem på STSKs hjemmeside kan du opprette din egen private hjemmeside GRATIS ! 

 

 

 Været i Trondheim

3V Vikings

Skøyter 15.46,6 

Nesodden skøyteradio
(Mandager fra kl. 22.10)

18th Masters` International
Allround Games 2009


Katarina
spesial

Hjemmesiden ble opprettet 16.06.06
webansv. Lars K. Brechan