SPRÅK OCH KULTUR

 – seminarium/Pohjola Norden Lappland/Norrbotten

Tid: 27.– 28.9.2014 Plats: Sverigefinska folkhögskolan, Torget 3, Haparanda

Lördag den 27 september–14.45 -16.00    

Hur kan man försäkra minoritetspråkets status och överlevnad i Norge och i Sverige? Nils-Petter Pedersen, förbundsleder, Norsk-finsk Förbund

(Innlegg på ca. 20 min.- dvs 4 tema/overheads)

Meg selv: samfunnsviter; offentlig politikk og administrasjon, sosiologi med videreutdanning i sykehusadministrasjon og folkehelse. Yrkesaktiv i velferdsetatene, pensjonist, men underviser fortsatt innenfor fagområdet ved universitet. Jeg er 5. generasjon norskfinne med slektsrøtter i Kuusamo og Sodankylä.

 

Organisasjon: NFF/NSL er en landsomfattende organisasjon som skal fremme interessene og ivareta rettighetene til norskfinner som nasjonal minoritet og finlendere bosatt i norge. Forbundet skal: - fremme og ivareta finsk språk, norskfinsk og finsk kultur. Minoriteten fikk fellesbetegnelse kvener/norskfinner som likestilte betegnelser for bare 2 år siden.

 

Vi har vel 600 medl. I 7-8 lokalforeninger + direktemedl. I forbundet. Vi har finsk som minoritetsspråk med Finland som opprinnelsesland. Det sistnevnte er vi på linje med skogfinnene og i språkspørsmål mye på linje med kvenlandsforbundet. Vi er derimot ikke et «eget folk med eget språk» eller urfolk. Finsk som språk er ikke truet, men bruken av finsk språk i Norge er truet.

 

 

Norsk-finsk forbund/norjalais-suomalainen liitto har de siste årene prioritert to krav for å fremme forbundets interesser og å ivareta rettigheter på språkområdet: 

  • Formell anerkjennelse også av finsk som vårt minoritetsspråk i Norge. 

  • Rett til finsk som 2. Språk i skoleverket også utfor Fnnmark og Troms.

    Krav som også begrunner behovet for evaluering av finskopplæringen i Norge siden 1998. Vi må se finsk språkkompetanse som ressurs for landet.

     

    1 Minoritetsspråkpakten – kgl.res. Juni 2005

    Norge ratifiserte det europeisk charter for regions- eller minoritetsspråk som trådte i kraft i Norge i 1998 (minoritetsspråkpakten). Her ble vårt minoritetsspråk betegnet som kvensk/finsk. Begrunnelsen for at myndighetene i 1998 valgte denne dobbeltbetegnelsen var bl.a. at både kvensk og finsk var brukt som betegnelse på språket av oss selv.

     

    I 2005 ble kvensk anerkjent av som eget språk av den norske regjering. (Kgl.res. 24.06.2005) professor Kenneth Hyltenstam ved universitetet i Stockholm hadde gitt en utredning om kvensk som eget språk. Rapporten ble sendt på høring til departementene og berørte institusjoner. Det er verdt å merke seg at et overveldende flertall av kommunene i Finnmark som uttalte seg - det mest berørte fylket i Norge – ikke var positive til kvensk som eget språk. Regjeringen legger likevel til grunn at Hyltenstam konkluderer bl.a. med at kvensk kan betraktes som et eget språk og ikke en finsk dialekt. Han understreker i rapporten at det ikke finnes noen entydig vitenskapelig begrunnelse for at denne språkvarianten må regnes som et eget språk eller en finsk dialekt. Både rapporten og flere høringsinstanser understreket at dette er et politisk anliggende, og at nettopp det bør være kjernepunktet for myndighetene.

     

    Regjeringens avsluttende vurdering er at spørsmålet om anerkjennelse av kvensk som eget språk er en svært viktig symbolsak for den kvenske del av minoriteten. Rammekonvensjonens artikkel 15 viser til at man også skal legge avgjørende vekt på hva minoritetsgruppen selv mener om dette spørsmålet. På denne bakgrunnen ønsket regjeringen å anerkjenne kvensk som eget språk i norge med fortsatt vern på nivå ii i minoritetsspråkpakten.

     

     

    Vårt forbund har tatt til orientering den offentlige prosessen om kvensk som eget språk. Problemstillingen vår er ikke å nekte for at kvensk er et språk, men å få aksept for at hele minoritetsgruppen kvener/norskfinner har enten kvensk eller finsk som språk. Som sagt innledningsvis ser vi at holdningen «eget folk eget språk» dominerer blant kvenene. Det mange av våre medlemmer og fagfolk reagerer sterkt på er formidlingen av offerrollen som følge av fornorskningen og myter om det historiske fravær av finsk som skriftsspråk i norge.

    Men vi sier som den norske barnebokforfatter torbjørn egner "gjort er gjort og spist er spist." da dyrene i hakkebakkeskogen beslutter seg for å slutte å spise hverandre - og alle klapper for det sett av enighet om hva som er tillatt å spise og hva som ikke er det.

     

    2 Finskopplæring i Norge i dag

    Elever i grunnskolen i Troms og Finnmark har en lovbestemt rett til opplæring i finsk som andrespråk hvis minst tre elever med kvensk-finsk bakgrunn i kommunen krever det. Det gis opplæring i finsk som andrespråk fra første til tiende trinn. Undervisning i kvensk forutsetter at det finnes lærekrefter, og at elev/foresatt ønsker kvenskopplæring i stedet for finsk. Læreplanen i finsk som andrespråk omtaler både finsk og kvensk språk og kultur.

     

    Antallet elever på landsbasis med finsk som andrespråk i grunnskolen:

    Skoleåret 2010/2011 754 elever

    Skoleåret 2011/2012 657 elever

    Skoleåret 2012/2013 600 elever

    Skoleåret 2013/2014 594 elever (-160 elever el. 27 % lavere enn i 2010/2011)

    I gsi-tallene (grunnskolens informasjonssystem) oppgis antallet elever som får opplæring i

    Finsk som andrespråk – ikke hvorvidt denne opplæringen er på finsk eller kvensk. Elever og foresatte som ønsker undervisning i kvensk er beskjedent. Utdanningsdirektoratet gir hvert år over en million kroner til utvikling av læremidler i finsk som andrespråk, herunder kvensk, samt til kompetansehevingstiltak for lærere som underviser i faget. De siste årene har det vært en positiv utvikling – det er gitt ut lærebøker i finsk som andrespråk. En for 3. Og 4. Trinn, en for 5.- 7. Trinn, en for 5.- 10. Trinn og en for ungdomstrinnet. Dessuten har det blitt utviklet en norsk-finsk ordbok.

     

    Retten til opplæring i finsk som andrespråk i opplæringsloven er som kjent avgrenset geografisk i Norge til de to nordligste fylkene. På bakgrunn av det flyttemønster vi har internt i landet og innflyttingen fra Finland, har vi etterlyst de saklige begrunnelser for denne avgrensing.

    Innflyttingen fra Finland fornyer språket og det er ikke tvil om at vi da får nye brukere av språket.vi har derfor understreket og presisert at finsk som minoritetsspråk ikke er truet. Kontakten med vårt opprinnelsesland Finland og tilgangen av finlender som finsklærere i Norge av uvurderlig betydning. Det er den praktiske bruken av finsk i dagliglivet som er viktige for et minoritetsspråk - at det brukes og at nye brukere kommer til. Det igjen betyr å legge til rette for at de som har språklige røtter (familiebakgrunn) får mulighet å lære språket i hverdagen - at foresatte lærer språket sitt videre til barna.

    Rekrutteringen til finsk som andrespråk i skolene i Finnmark og Troms, er fortsatt bekymringsfull. Forbundsstyret har derfor en egen faggruppe av erfarne skolefolk for å følge utviklingen i finskopplæringen. Tilslutningen av elever viser dessverre en fortsatt negativ utvikling og interessen for kvensk er som sagt minimal. Kan årsaken til det store frafallet fra finsk- og kvensk-opplæringen være at tilbudet ikke er tilpasset den reelle situasjonen? Aktive språkbrukere i nær kontakt med finsk antas å være en stimulerende faktor. Er det interessen for og volumet av finskopplæringen som bidrar til å holde opplæringen i kvensk i gang? Dersom finskopplæringen går ytterligere tilbake vil undervisningen i kvensk kompenserer dette? Dette er spørsmål vi deler med kvenlandsforbundet.

     

    Vi har også foreslått at finskopplæringen i de to nordligste fylkene Finnmark og Troms som nå har vært gitt i 15 år bli evaluert. Har vi oppnådd det vi ønsker?  Administrasjonen i vårt kunnskapsdepartement ga uttrykk for at man ikke hadde planer om å vurdere resultatene av 15 års finskopplæring i skolene i Finnmark og Troms. Kunnskapsdepartement kom også med administrative negative bortforklaringer på vårt forslag om å åpne for forsøk med rett til finskopplæring i andre deler av Norge. Det er jo i fylkene Oslo/Akershus og i Rogaland vi i dag får hovedtyngden av finskspråklige i Norge. Både på grunn av flyttingen fra nord til sør i Norge og innflyttingen fra Finland. Denne situasjonen illustrere jo også at finsk ikke lenger er et regionalt språk i Norge.

     

    3 Språkkompetanse i finsk – problem eller ressurs?

    Vårt forbund har siden 2008 fremmet krav om at også finsk blir formelt anerkjent som minoritetsspråk i Norge. Begrunnelsene er at for norskfinner er minoritetsspråket finsk og at finsk ikke lenger er et regionspråk, men er i bruk også sør i landet. Det finske språket er en ressurs og ikke bli gjort til et problem!  

     

    Vi har lagt vekt på følgende begrunnelser for forbundets mangeårige krav: for det første har vi hevdet at opplæringen i finsk språk har vært gitt siden 1997 og dermed i realiteten har vært anerkjent som minoritetsspråk. For det andre er vi jo kjent med at både meänkieli og finsk er anerkjent som minoritetsspråk i Sverige. I Norge fikk vår minoritet for bare 2 år siden offisielt fellesbetegnelsen kvener/norskfinner som likestilte betegnelser.

     

    Administrasjonen i departementet ga en vurdering i november 2013 der de mener at finsk pr. I dag ikke er omfattet av Norges forpliktelser etter den europeiske språkpakten. Departementet mener at det mest nærliggende er å konkludere med at kvensk er det språket som også vi som norskfinner tradisjonelt har brukt. De viser også til at det finnes nasjonale tiltak og ordninger rettet mot finsk, herunder opplæring i skolen, som kommer hele den kvenske/norskfinske minoriteten til gode. Når Norge da i tillegg har definert kvensk som et eget språk, er det mest nærliggende å si at kvensk er det språket som tradisjonelt er brukt av kvenene/norskfinnene, og at moderne riksfinsk faller utenfor definisjonen i språkpakten.

    Denne vurdering er slik vi ser det ufullstendig og fra forbundsstyrets side har vi valgt å anse både spørsmålet om finsk som minoritetsspråk, vurderingen om å utvide retten til opplæring i finsk i norge, sist og ikke minst evalueringen, som et utgangspunkt til fortsatt nødvendig dialog. Det er særlig to utsagn i departementets vurdering vi har stopper opp ved:

  • "blant nordmenn med kvensk bakgrunn har det då også vore noko ulikt syn på forholdet mellom kvensk og finsk. Blant dei som har tilhald i ytterkantane av det kvenske busetjingsområdet, og blant dei som har vore engasjerte som finsklærarar i grunnskulen, har det også vore større identifikasjon med det finske språket. Mange har på dette grunnlag sett på kvensk som ein finsk dialekt, og i offisielle norske dokument har ein difor tidlegare nytta dobbeltnemninga kvensk/finsk". 

  • Etter departementets syn er det mest nærliggende å konkludere med at kvensk er det språket som den nasjonale minoriteten kvener/norskfinner tradisjonelt har brukt. Vi legger da vekt på ordlyden i språkpakten artikkel 1 bokstav a (”tradisjonelt brukes”), i tillegg til uttalelser i den forklarende rapporten til språkpakten som knytter seg til ”språk som har blitt snakket” (vår utheving). Når Norge da i tillegg har definert kvensk som et eget språk, er det mest nærliggende å si at kvensk er det språket som tradisjonelt er brukt av kvenene/norskfinnene, og at moderne riksfinsk faller utenfor definisjonen i språkpakten. 

     

    Vi mener – som kvenlandsforbundet - at språket i nord har vært skrevet ved hjelp av finsk skrivemåte i mer enn 200 år. Vi har videre registrert at det standardiseringsarbeid for kvensk som drives er et arbeid som er satt i gang og drives uten at dette har vesentlig støtte blant språkbrukerne. De som snakker språket har allerede valgt finsk skrivemåte. Det er få som ønsker å skifte skrivemåte og erfaringen viser at det ikke er lett å få språkbrukere til å skifte skriftspråk etter at de først har tatt sitt valg.

    Kvenlandsforbundet har gitt oss positiv støtte på betydningen av at finsk blir godkjent som minoritetsspråk. Språkkonvensjonen gir oss rett til selv å velge skrivemåte for vårt språk og våre dialekter. Det er vanskelig å forstå at vårt valg av skriftspråk skal bestemmes alene av norske myndigheter. Dette bør løses ved dialog mellom myndighetene og språkbrukernes organisasjoner og helst uten å involvere Europarådet.

    Vårt landsmøte uttalte tidligere i år at debatten om språkopplæringen i finsk og kvensk preges for mye av synsing, følelser og kulturidentitet. Debatten har alt for lenge fulgt det samme mønster og innsatsen har ikke gitt synlige resultater, tvert imot. Nå bør fokus rettes mot hvordan finskopplæringen som de fleste ønsker, kan få bedre vekstvilkår i Norge.

    Norske myndigheter må nå analysere om offentlig pengebruk på dette feltet er fornuftig og effektiv. Landsmøtet rettet derfor en appell til regjeringen om å iverksette en evaluering av ressursbruken til kvensk og finsk språk for å se om intensjonene i opplæringslovens § 2-7 er oppfylt. Da vil man se hva som fungerer eller ikke fungerer. Slik kan kartet justeres. Samtidig bør det gjennomføres en kartlegging av behovet for finsk og kvensk språkopplæring i Norge. Både kartleggingen og evalueringen bør danne grunnlag for en langsiktig plan for å styrke denne undervisningen. Evalueringen kan med fordel settes bort til en uhildet institusjon som ikke er berørt av disse bevilgningene, gjerne en finsk forskningsinstitusjon.

     

    I Norge burde vi se saken i forhold til å utnytte den menneskelige kapitalen på en best mulig måte. Vi må se finsk språkkompetanse som ressurs for landet. Både som minoritetsspråk og ikke minst som nabolandspråk for å bidra til å fremme nylig inngåtte avtaler om bilateralt samarbeid innen samferdsel/kommunikasjon og universiteter/studentutveksling.

    Vi trenger å få endret perspektivet på minoritet fra problem til ressurs !

Last ned dokumentfil (158 kB) :

 Del denne siden på Facebook:

 Send meg artikler pr epost:

Registrer epostadresse