Kvenord som svin på skogen?

På sin leting etter personer som har brukt ordet kven, har Irene Andreassen også funnet meg.  At  faktisk jeg har brukt ordet kven er hennes nyhetsbombe i  Finnmarken 27.02.09.  Hun fremstiller dette nærmest som svin på skogen. Men samtidig ser hun nok på dette som god medisin for kvenbevegelsen som har dette slagord:"Bruk ordet kven mest mulig, så blir folk vant med det." Men sjelen har irrganger; utidig propaganda preller av. Jeg har sluttet å bruke ordet kven, unntatt når jeg støtter meg til skriftlige kilder - sitatfusk vil jeg unngå.   

Vår disputt startet egentlig med at Irene Andreassen i Varanger Årbok 2008 uten forbehold hevdet at Beronka brukte termene "kvænsk" om befolkningsgruppa, og "finsk" om språket. Det er ikke mulig å trekke en slik grense. Men hvis Irene Andreassen med dette antyder at vi skal kalle vårt opprinnelige og egentlige morsmål for finsk, da kan vi snakke sammen.

For meg er det meget vesentlig at språkforskeren og vismannen Johan Beronka prinsipielt brukte ordene finner og finsk,  Kventermen brukte han også for ikke å provosere med sin finskhet - i myndighetenes øyne var han jo en "samfunnsfarlig fennoman". Våre historikere  forleste seg på sagafortellingene og innførte kvenbegrepet av nasjonale grunner. De ville ha folk til å glemme Finland og alt finsk. Underlig er det at enkelte historikere fortsetter i samme spor og forteller begeistret om et stort Kvenland, om mektige konger, om kvener  med eget språk kvensk, men aldri eget skriftspråk. Men nå skal de endelig få det. For etterkommere av finske innvandrere var dette fremmed. De visste hvorfra de kom, når det skjedde, at de var finner som snakket og leste finsk.

Egentlig har jeg tidligere hatt et avslappet forhold til termene kvensk og kvener. Kvensk var et annet ord for finsk  -  ordene var synonymer. En lærer på Tromsø lærerskole sa til oss elever: "Tro ikke på magisterens ord!". Men det var ikke til å unngå at man ble påvirket. Jeg leste bl.a. heftet "Den kvenske innvandringen til Nord-Norge" av rektor Qvigstad, og la den jamvel opp til muntlig eksamen. Da jeg som "farlig lærer" endelig fikk post  i Pasvik, leste jeg også skrifter av dr. Wessel. Han i likhet med Qvigstad omtalte oss finske som kvener. Men ingen i bygda kalte seg sjøl for kven, ei heller sine naboer. Vi snakket samme språk som våre naboer i finsk Petsamo -  riktignok brukte vi flere norske ord enn naboene. Men når vi hørte at de "snublet" de også, ble vi mer som brødre og søstre .

Jeg har på bånd mange finnmarksfinske opptak, og folk med gode kunnskaper i finsk sier at dialektene de hører er ekte finsk. En unntagelse er  børselvdialekten. I sin  avhandling "Syntaktiske iagttagelser fra finske dialekter i Vadsø og Porsanger" sier Beronka: (utdrag) .."børselvdialekten er sterkere paavirket av lappisk og har flere lappiske laaneord". Kan man finsk, er det forholdsvis lett å høre at børselvdialekten er annerledes enn dialektene ellers og kan defineres som eget språk. Kvensk institutt er rett plassert, mens et kvenmuseum i Vadsø er malplassert. Den finske forfatteren Ernst Lampén skrev i 1921 i boka Ishavsvindar: "Vi inledde samspråk med dem (vadsøfolk) och konstaterade, att invånare i Vadsö talade en oklanderlig finska." Vadsø som Kvenenes hovedstad harmonerer ikke.  

Vedtaket om kvensk som eget språk skjedde på et meget tvilsomt grunnlag. En svensk professor, uten kunnskaper i finsk, skrev på bestilling "Kvenskans Status" og konkluderte: "Når minoriteten kaller seg for kven, sitt språk for kvensk, sin organisasjon Norske kveners forbund, så må det oppfattes som allmengyldig." En liten gruppe kvenaktivister stod rundt ham. Konflikten vi opplever har en langt dypere årsak enn ordene kvensk kontra finsk.                                                                                                    

Olav Beddari


 Del denne siden på Facebook:

 Send meg artikler pr epost:

Registrer epostadresse