FORSKNINGSPLAN OM NASJONALE MINORITETER

 - Nils Petter Pedersen, Norsk-finsk forbund/Norjalais-suomalainen liitto.

1. INVITASJONEN

I 2008 fikk Forskningsrådet et oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet om den videre oppfølgingen av St.mld nr.20 (2004-2005) - Forskningsmeldingen. Forskningsrådet arrangerer derfor et seminar i Tromsø 23.02.09 hvor forskere og representanter for kven-institusjoner inviteres for å legge fram synspunkter på sentrale forskningsspørsmål. Forskningsrådet ønsker at spørsmål om bl.a. følgende tas opp:

  • Viktigste temaer og fag/disipliner framover
  • Forskningsmiljøer
  • Forskerrekruttering: Omfang og nivå
  • Virkemidler for ny forskning

Takk for invitasjonen og la det være klart - jeg representerer ikke en kven-institusjon ! Jeg vil derfor innledningsvis gi et "bakteppe" for synspunkter på de spørsmål Forskningsrådet har satt opp. På de to første spørsmålene har vi noen synspunkter, mens de to siste spørsmålene blir det mer "lytte og lære" på det som kommer fram her.

2. BAKTEPPE - HVEM ER VI ?

NORSK-FINSK FORBUND/NORJALAIS-SUOMALAINEN LIITTO - En landsomfattende organisasjon fra Kirkenes til Oslo. I tillegg er det selvstendige norsk-finsk foreninger bl.a. i Trondheim, Bergen og Rogaland.

Forbundets hovedformål er å fremme og ivareta finsk språk, norskfinsk og finsk kultur.

Vi er alle finskættede. Vi har derfor som forbund vedtatt å bruke betegnelsen norskfinske og finlendere om oss selv.  Norskfinske er født i Norge og finlendere er født i Finland og/eller har opprettholdt sitt finske statsborgerskap. Vi forutsetter og ber om, at dette blir brukt og respektert av oss selv og om oss selv.

En sentral verdi i forbundet er den historiske kontinuitet og sammenheng mellom finske innvandrere/finlendere bosatt i Norge, og den norskfinske minoritet. Vår identitet som finlendere og norskfinske i Norge bygger på vår historie om finske innvandrere som kom til Norge fra 1700-tallet og fram til i dag. Vi skiller ikke mellom de av oss som selv er innvandret fra Finland (Liisa) eller er 2. eller 5. generasjon i Norge (som jeg).

Dette kommer i fundamental motsetning til en oppfatning av oss som et eget folk, med et eget språk - nærmest som et "urfolk" - med opprinnelse fra et eget "Kvenland" eller "Kainun maa". Forestillingen om en historisk kontinuitet og sammenheng til den finske innvandringen fra 17-1800 tallet er en myte som dessverre har fått feste seg som en realitet av betydning for vår identitet. Denne oppfatning er da også forskningsmessig tilbakevist som den myte den er.

Jeg har ikke registrert at forskermiljøet her har lagt vekt på dette i den offentlige debatt, snarere tvert om.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har som departement for nasjonale minoriteter, for lengst slått fast at selv om de i utgangspunktet bruker betegnelsen kven (St.meld.. nr. 15, 00-01) har de uttalt, sist i sitt brev til Kunnskapsdepartementet 14.01.2009:

I den grad forbundet eller andre ønsker å bruke andre begreper, har vi ingen synspunkter på dette, ut over at vi oppfatter "norskfinsk" og "kvensk" som ulike betegnelser på samme minoritetsgruppe. Hvilket navn som brukes vil således heller ikke ha noen betydning for vurderingen av status som organisasjon med basis i en nasjonal minoritet.

 

Vi har så langt hatt en grei dialog med AID - vi er ikke tilfreds med departementets standpunkt og vil ha kontakt videre. For forskere og forskningsinstitusjoner må det være uproblematisk for ikke å si klargjørende, å bruke våre begreper på oss selv og ikke et politisk/administrativt bestemt fellesbegrep.

 

Er vi samme minoritetsgruppe - er vi "synonymkvener" eller "fraksjonskvener" ?  "Dere er objektivt sett kvener fordi "alle" forskere bruker betegnelsen" - sa LK i Ruijan Kaku. Samme avis vil trekke inn fredsprisvinner Ahtisaari til å mekle i "krigen". Ja, man kan også spøke !

 

3. FORSKNINGSPLAN

På Forskningskonferansen i november-06, er Birger Nesholen (Skogfinske interesser) referert. Han betonte - sitat;

"... at forskning er avhengig av tillit, og det trengs nært samarbeid for å skape den tilliten. Vi er skeptisk til dagens forskning og det som er foreslått. Forskning brukes som grunnlag for beslutninger. Det har pågått forskning i de åtte årene siden konvensjonen ble ratifisert. Den forskningen som har vært styrt og organisert fra Tromsø har bidratt lite til skogfinske interesser. Vi ønsker ikke å være en sidevogn til kvenene." sitat slutt.

Dette kan vi underskrive og også uttale fra vår side i dag ! Vi håper Forskningsrådet velger annerledes begrepsbruk enn AID så langt. Fellesbetegnelsen kven som politisk/administrativt begrep er ikke brukbart i forskningssammenheng. Det skaper ikke tillit, det forvirrer mer enn det skaper klarhet også som grunnlag for politiske beslutninger.

3.1 Viktigste temaer og fag/disipliner framover

Vi er midt inne i en seminarrekke "Hvorfor lære finsk i Norge ?" Den andre i rekken på tre samlinger ble holdt i Kirkenes nå før helgen. Målgruppen er ansvarlige myndigheter, aktuelt næringsliv, forbundets tillitsvalgte og finsklærere i grsk./vgs. Også behovet for forskning er berørt.  To temaer framstår som viktige for oss

  • 1) Etnopolitikk, politisk nivå eller overordnet samfunnsnivå
  • 2) Institusjons, individnivå eller grasrotnivå i motsatt ende av skalaen.

 

Under det første tema (1) kommer prosessene og legitimitering av status som nasjonal minoritet, godkjenning som minoritetsspråk og sist men ikke minst "Fornorskningen". Temaer der mange i dag spør hvordan kom dette til - hva er konsekvensene i dag ?

Offentlig politikk og statsvitenskap vil være relevante fag/disipliner for forskning framover på disse tema.

 

Betyr det å tilhøre en nasjonal minoritet at man må presentere seg som "offer" for norsk politikk ? Vi som norskfinske oppfatter oss selv historisk sett, som del av majoritetssamfunnet og med viktige aktører i samfunnsutviklingen med et betydelig ansvar for utformingen av norsk politikk de siste 80 åra. Eks. i regjering, Storting i kommuner og fylker.   Hvordan kan en synliggjøre norskfinners bidrag til det norske samfunnet, i fortid og i dag ? (Kfr. jødenes forslag i 2006)

     

Når ble språket kvensk ? Da vi kommer til Norge - eller ved anerkjennelsen som eget språk relativt nylig ? Hvem ble "hørt" ? (Alle skolene med ett par unntak uttalte seg mot å definere kvensk som eget språk - man ønsket finsk språk og kvensk kultur.) Var fornorsknings-prosessene vellykket eller mislykket ? Finsk språk har overlevd i 150 år. Ikke minst pga. kontinuiteten i innvandringen som både fornyer og stimulerer til dagligbruken av finsk.   

Var fornorskningen som så ofte får en negativ betegnelse, et overgrep fra norske myndigheter eller var den en overgang fra tradisjon til modernitet ?

 

Under det andre tema (2) grasrotnivået i motsatt ende av skalaen på institusjons eller individnivå, kommer tema som etnisitet/identitet, relasjoner til og kulturkontakt med Finland/finlendere og pedagogisk forskning.

 

Dette er temaer som vi savner og som vi ikke kan se er tilfredsstillende dekket av historie- og språkforskningen vi kjenner. God pedagogisk forskning og mer antropologi vil være relevante fag/disipliner for forskning framover på disse tema.

 

I Norge har vi en åpen holdning til bruk av dialekter parallelt med standardiserte skriftspråk.

Hva medier og skolens undervisning og lærebøker formidler om finsk innvandring og situasjonen for norskfinske - overflatisk vs. forståelse, foreldet eller aktuell? (Kfr. jødene i 2006)

 

3.2 Forskningsmiljøer

Innledningsvis her slutter vi oss til jødenes uttalelser i 2006:

Både rettslig og forskningsetisk vil det være uaktuelt å foreta forskning om minoritetene og deres medlemmer mot deres ønske og uten deres medvirkning.

 

Oversikten til professor Lindgren over kvenforskningen viser et dominerende innslag av historie og språk. Det er kanskje uttrykk for samme fenomen som vi kjenner fra helsetjenestene; det er det medisinske tilbudet og ikke behovet for og ønske om tjenester som styrer aktiviteten.

 

Jeg beklager å måtte si det: Tromsøs omdømme blant alminnelige legfolk - er ikke det beste på dette området. Man får et inntrykk av at men her er inne i en begrepsmessig tvangstrøye som man må underordnes for å få penger, for å få finansiert sin forskning/prosjekter !

Dette er utsagn som også kommer fra forskere - med rette eller urette - og jeg finner det riktig å formidle dette her og nå om det skulle være helt ukjent.

 

Miljøet i Tromsø synes å være for lite til å holde nødvendig akademisk avstand til rollen som politiske aktører. En forskningsplan om nasjonale minoriteter bør utformes som et program der man utfordrer for eksempel Bergens-miljøer for offentlig politikk/statsvitenskap og gode pedagogiske og antropologiske miljøer i Oslo ? Hva med tilsvarende miljøer i Finland ?

 

Jeg har ikke forberedt synspunkter på de 2 siste tema for møte, men ser fram til å høre tanker om

  • Forskerrekruttering: Omfang og nivå
  • Virkemidler for ny forskning

 

 


 Del denne siden på Facebook:

 Send meg artikler pr epost:

Registrer epostadresse