Finland 100 år er markert over det ganske land.

Bilde
Nils Petter Pedersen Forbundsleder

I våre medlemsforeninger i Vadsø, Tana, Stavanger og Porsanger med egne lokale markeringer. Forbundsleder har også bidratt med innlegg på Finnmark fylkesbibliotek, Vadsø og i Sør-Varanger historielag sine markeringer av Finland 100 år.

Kirkenes: Hva har den finske innvandringen til Finnmark betydd for samf.utviklingen?

INNLEDNING

Jeg vil takke for invitasjonen til Historielaget v/Kjell Vidar Ryeng. Hjertelig takk til Etelä-Varangin norja-suomiseura/Sør-Varanger norsk-finsk forening fra meg som forbundsleder i Norsk-finsk forbund i Norge. Som samfunnsviter med offentlig politikk og administrasjon som fag og mangeårig yrkeserfaring fra det offentlige i Finnmark, har jeg så godt som mulig forsøkt å forstå vår historie. Ikke minst vår historie og erfaringer som finske innvandrere med betydning for samfunnsutviklingen.

 

Med historiske kapasiteter her i Sør-Varanger som min gode avdøde venn Olav Beddari og nålevende Steinar Wikan, har jeg kanskje ikke så mye å bidra med rent historisk. Gruvedriftens betydning også for finsk innvandring til Kåfjord i vest og Sør-Varanger i øst er rimelig godt belyst. Det samme gjelder vel også betydningen av Neiden og Pasvikdalens finsk – norske – russisk og samisk historie. Treriks-røysa kan på mange måter stå som et symbol også på språkmangfoldet i Sør-Varanger og Finnmark. Avhandlingen til antropolog Kari Storaas gir også innsikt og forståelse: "Finland er bak oss, Norge er vårt land. Konteksters betydning for etniske endringsprosesser" med fokus på bruk av finsk språk og etnisk identitet hos nasjonal minoritet i Sør-Varanger.

 

Jeg vil ta for meg hva våre finske røtter, finsk språk og norsk-finsk kultur har betydd og betyr for samfunnsutviklingen. Tilslutt noen tanker om framtidas utfordringer.

 

Hvilke røtter – avgrens i tid og rom

Våre finske røter avgrenser jeg til tiden for migrasjonen fra de finskspråklige områdene fra 1700-tallet og fra Finland helt opp til våre dager. Flyttingen gikk som kjent på 1700- tallet i hovedsak til det vestlige Ruija og fra 1800-tallet til den stlige delen. Ruija – eller Nordlyslandet – er en gammel finsk betegnelse på Finnmark og Nord-Troms. Jeg ekskluderer derfor med støtte av professor Teemo Ryymin, Bergen - mytene fra Ottars beretninger som vår finske historie og våre finske røtter. Ottars beretninger har ingen historisk kontinuitet for oss og derfor begrunner at vi som forbund ikke konkurrerer med samene om status som urfolk. Vi anser oss heller ikke som et eget folk i Norge

 

Selv har jeg dype finske røtter etter fem generasjoner i Norge. Morsslekten er fra Kuusamo og fra daværende finske Salmijärvi/Petsamo. En enslig oldemor bidrar til norske gener fra Hedmark via Storskog i Sør-Varanger. Farsslekten er fra Sodankylä. For de av oss som har søkt slekts-forbindelsene lenger tilbake møter vi viktige endringer i Finland før 1700-tallet. Fram til 1673 var Kemi Lappmark - som var alt nord for Rovaniemi – stengt for finske nybyggere. Det betyr at mine eldste finske røtter går tilbake til sørligere finsk/svenske områder.

 

Sist og ikke minst kommer de mange som har kommet til Norge på 1900-tallet og fram til i dag. «Findus-jentene» er et begrep i Hammerfest. Flere hundre finske nyinnvandrere kom til finnmarkskysten for å jobbe i den blomstrende fiskeindustrien, som trengte arbeidskraft. I tidsperioden 1960-80 var filetindustrien i Finnmark basert på finsk arbeidskraft, særlig finske kvinner.

 

I tillegg til fiskerinæringen har innslaget av finske nyinnvandrere vært spesielt stort i mekanisk industri, bygg- og anleggsbransjen og helsesektoren. I 1980 var det over tusen finske statsborgere som skattebetalere i kystkommunene i Finnmark.

 

Noen av disse reiste tilbake til hjemlandet, mens andre ble godt etablert og bor her fortsatt. I dag bor det finske statsborgere i halvparten av kommunene i Finnmark. Alt i alt bor det i dag ca. 8000 finske statsborgere i hele Norge med hovedtygden i Oslo/Akershus. Dette er norskfinner som har betydd og betyr mye for samfunnsutviklingen. Ikke minst for fornyelsen av finsk språk og kultur i Norge.

 

Innvandrermonumentet

Innvandrermonumentet ble reist i Vadsø som et nordisk prosjekt for vel 40 år siden i 1977.

Det ble avduket med tilstedeværelse av Finlands president og kongene i Sverige og Norge. Billedhuggeren Ensio Seppänen fra Kemi sto for produksjonen av kunstverket.

 

Daværende fylkesmann Anders Aune sa bl.a. i sin tale ved denne anledning - sitat:

De var ingen revolusjonære urostiftere som kom.

De begynte ikke livet i sitt nye fedreland med å stille krav til myndighetene. De begynte med å stille krav til seg selv. Med hakke og spade ryddet de grunn og dyrket jord. Det var innvandrerne som innførte jordbruket i Finnmark. Med jordbruksproduktene fulgte et bedre kosthold. Det fikk helsemessig betydning, slik innføringen av badstu/saunatradisjonene også fikk det. Jord- skogsarbeid og håndverk av ymse slag var de vant med. Men at innvandrerne også, etter kort tid, viste seg som dyktige fiskere og ishavs-fangsmenn, var beundringsverdig.

Det kan bare forklares ved at det var godt stoff i de som kom. De hadde «finne-sisu» og de var stålsatt og herdet i et hardt kiv i ødeskogene på nordkalotten. De var dessuten oftest folk i sin beste alder.»

 

Og det at det var folk i sin beste alder var riktig. Riktignok var det uår som også til tider var begrunnelsen for deres vandring mot nord. En annen og viktig begrunnelse var at oppdelingen av jorda på gårdene nådde sitt metningspunkt. Gårdene tålte ikke mer oppdeling og de yngste måtte ut og finne seg et annet utkomme. Derfor var det også så at mange kom hit i flere sesonger før de bestemte seg for å flytte for godt.

 

At de også ble dyktige fiskere og fangstmenn er en kjensgjerning. Det var kanskje ikke så merkverdig? Det vi ofte overser er at de jo kom fra «de tusen sjøers land». Slekt og venner i Finland har utdypet dette forhold nærmere for meg. Det ble drevet et ikke ubetydelig fiske også ute på innlandssjøene. Her måtte de iaktta vær, vind og me`a for å finne fiskeplassene. Redskap som angel, snøre, garn og not var jo i bruk, og man måtte bygge båter for å komme på sjøene om sommeren.

 

Det var likevel store utfordringer på norske-kysten som måtte løses. Ishavet var salt, det var større bølger, større fisk og ikke minst – det var flo og fjære i havet. Likevel; før de kom hit hadde de all den grunnleggende kunnskap og teknologi som fiskere. Derfor tok det ikke altfor lang tid og tilpasse og dimensjonere fiskeredskap og bygge båter som kunne møte ishavets utfordringene. Vi må ikke falle i fristelsen for unødig heroisering av de første av oss som kom

 

Innvandrermonumentet er et symbol for hele Finnmark ikke bare for Vadsø. Det retter seg like mye mot nåtid og framtid som mot fortiden. Det er ment å være en inspirasjonskilde for kontakt og samarbeide om samfunnsutviklingen. Det skal være med å å holde ved like styrken i de bånd som binder oss sammen. Det ligger en utfordring til oss i den finske arven !

 

Hva med betydningen av finsk språk ?

Finsk er og har vært vårt språk i Norge - både muntlig og skriftlig gjennom snart 400 år. Det er kunnskapen om det finske skriftspråket som opp gjennom århundrene har holdt liv i talemålet også for de som foretrekker å kalle sitt språk kvenfinsk eller kvensk. Retten til opplæring i finsk som andrespråk ble hjemlet i Opplæringsloven på 1990-tallet. Riktignok bare i Finnmark og Troms, men var ifølge Olav Beddari reelt begrunnet som vårt minoritetsspråk i nord.

 

Det muntlige har overlevd som arbeidsspråk i fiskeriene og i jordbruket og dermed som dagligspråk helt fram til 1970-tallet. Kunnskapssamfunnets inntreden på 1960-70 tallet endret på dette.

 

Aune beskriver sine tanker om symbolikken i monumentet slik:

«er hun bekymret den unge mor som sitter på monumentsokkelens topp og ammer sitt barn? – bekymret for barnet og dets ukjente framtid? Blikket kan tyde på det. Det var ingen grunnløs bekymring».

Han tar da opp barnas møte med den norske skolen med finsk som morsmål. Det kunne oppleves som et mareritt å følge undervisningen på norsk – et språk man ikke forsto. Men foreldrene ville at norsk skulle de lære og nordmenn skulle de bli. Og de ble norsk sa Aune, men det var ikke til hinder at de beholdt både språk, seder, skikker og ferdigheter. I dag vet vi at det ikke var så mange timene man var på skolen i uka. Mange lærere og prester fulgte ikke de strenge reglene - selv på skoleinternatene -  for bare å snakke norsk.

 

Hva med retten til finskopplæringen hvis vi ikke hadde finske lærekrefter og elever etter innvandring de siste 40-50 årene ?  Vi som har vært her i flere generasjoner har ingen grunn til å moralisere over at våre formødre og -fedre valgte å lære seg norsk. Da som nå, kom vi frivillig til Norge for å bosette oss, få et økonomisk utkomme, stifte familie og bidra til samfunnsutviklingen.

 

Hva med kulturen – har vi noe å bidra med ?

For mange av oss er den finske sangskatten av uvurderlig verdi både i hverdag og fest. Samlingsarbeidet til min gode venn Matti Yli-Tepsä i Sodankyla og min fetter Reidar Bakke har hver for seg gitt sine bidrag i så måte. Den norske kirkes salmebok som kom i 2013 ble en stor skuffelse. Gamle tradisjonsrike finske salmer er ikke presentert som finske. 

 

Et annet sterkt kulturintrykk er bastua. Sauna er fortsatt populært, men er nå i stor grad privatisert som små «svettebokser» inn i de tusen hjem. Tiden for sauna`en som et møtested for kollektiv renselse og refleksjon er mer sjelden. Der sitter man - slik vi er skapt hver og en. Prater om allt og ingening - alle får si sitt og ikke alle lytter. Man prater om demokrati, om verdier, medbestemmelse, osv. I saunaèn har vi intet "utanforskap". Har vi kanske også noe av humoren til forfatteren Arto Paasilinna ? Han kom jo fra Salmijärvi/Petsamo. Kanskje også tornedalingen Mikal Niemi ?

 

Hva med finsk mentalitet – er det noe som overlever i dagens Norge ? Finsk sisu er velkjent – man er real, arbeidsomme, jordnære og som ikke gir opp når det butter imot.

En skarp kontrast til den norske janteloven, og dagens "forbruksmentalitet" ? Vi respekterer autoriteter om man bare har fått sagt sitt. På 70-tallet studerte jeg offentlig planlegging i de nordiske landene. Jeg ble imponert over det finske opplegget. I alle land var det omstendelige planprosesser med rom for at ulike interesser kom med sine innspill og deltakelse. Finland skilte seg ut på ett sentralt punkt: en plan ble ikke godkjent før finansiering var klar! I de andre nordiske landene havnet en godkjent plan ofte i en skuff i påvente av finansiering.

 

Finlendere og vi norskfinske er kanskje ett tyst folk. Man småprater ikke, man sier noe når man har noe å si. Hvorfor skal man diskutere været? Det er jo bare å se ut for å se hvordan det er. Et håndtrykk er mer en nok kroppskontakt for de fleste. De eneste mennesker man gir en klem er til egen kjæreste og nære venner.

 

Litt om vår organisasjon: Norsk-Finsk forbund/Norjalais-Suomalainen liitto

I våre vedtekter står det: forbundet er en landsomfattende organisasjon som skal fremme interessene og ivareta rettighetene til norskfinner som nasjonal minoritet og finlendere bosatt i Norge. Hovedsaker de siste 10 årene har vært:

-          Formell anerkjennelse også av finsk som vårt minoritetsspråk i Norge  

-          Aksept for at vi er norskfinner

-          Rett til finsk som 2. språk i skoleverket også utfor Finnmark og Troms

-          Aktiviteter: årlig Ivalo-treff og nasjonaldagen 6. desember. Finsk kulturdager annet hvert år. I 2018 går turen til skogfinnene.

-          Sannhetskommisjon, fornorskningen

 

Stortinget valgte i 2005 kvener som betegnelse også for oss. I 2011 lykkes vi i å få Stortingets aksept for at vi er norskfinner. Kvener/norskfinner er dermed anerkjent som en felles og likestilt betegnelse for oss alle.

 

Vi har ikke lykkes i å få formell anerkjennelse for finsk som vårt språk. På tross av at dette som sagt var en av hovedbegrunnelsene – ikke minst fra Olav Beddaris side - da vi på slutten av 1990-tallet fikk retten i opplæringsloven til finskopplæring som andrespråk i Finnmark og Troms. Med den interne flytting fra nord til sør og tyngden av flyttingen fra Finland også til sør, har vi hevdet at det ikke lenger er saklig grunn for å avgrense retten bare til de to fylkene i nord.

 

På forbundsnivået har vi mange samarbeidsparter og for å nevne de viktigste: Finlands ambassade og Finsk-norsk kulturinstitutt i Oslo. Foreningen Norden og Pohjola/Lapin lääni, Innvandrerpresten med sin årlige adventtur og kirkelige handlinger som dåp, vigsel, begravelser. Sentrale myndigheter som Kommunaldepartementet, Utdanningsdirektoratet, Språkrådet, EuRå`s ekspert komité for minoritetssspråk om departementenes rapportering.

 

Stortinget vedtok før sommeren forslaget om å nedsette en sannhetskommisjon for følgene av fornorskning av samer og kvener. I forslaget framkom bl.a.: … samene og kvenene har hatt en felles skjebne. Sårene fra fortida er dype og historia tung å bære for mange. Det handler om skam, om mangel på språk, om psykisk helse, om usynliggjøring og om tabuer. Vi sa oss uenige i at disse to gruppene har hatt en felles skjebne, til det er historien for forskjellig. Forslaget var negativt og underbygger «offerrollen» som vi tar avstand fra for vår del.

 

Avslutning

For at finske røtter skal bety noe for samfunnsutviklingen, avhenger av utfordringer og kommunikasjon på mange plan. De må etter min mening løses ved: organisasjonsarbeid; frivillig sektor og politisk, profesjonalisering, nye digitale media (assosiale). Finsk språk i hverdagen; «trenge» seg på finskopplæringen i skole og voksenopplæring. Kontakt og utveksling; kultur og idrett, elever og studenter – på ferie og fritid. Sist og ikke minst; bidra med våre erfaringer i dagens debatt om integrering av arbeidsinnvandrer – lære seg norsk - være flerspråklige uten å miste seg selv!

 

 

 

 Del denne siden på Facebook:

 Send meg artikler pr epost:

Registrer epostadresse