Vadfiske i Svelle i gamle dager

foto: Ole Gunnar Berntsen

Vel var vadfisket matauk og ga avveksling i kosten, men like mye avkopling og spenning på en viss årstid. Dette vadfisket ble fra gammelt av sett på som meget viktig for rettighetshaverne.

Basert på en tekst av Ingri Winsnes
Foto: Ole Gunnar Berntsen (øverst) og Kerstin Florin (nederst)

Allerede i 1735 ble det i en tinglyst erklæring der andelshaverne på Tuen sterkt beklaget "hvorledes Een Anden af adskillige Personer i nogle Aar til vaares Skade og Fotred, har bemektiget sig den Rettighet vi haver på Tuen af Fiskerii." Nå skulle det være slutt på tjuvfisket, og forbud mot dette ble nedlagt!

Fra Draget til Svelle
På gamle kart kaltes Svelle for Draget. Ingen visste hva Draget kom av før Jan Horgen, bygdebokforfatteren, fortalte at Svelle for mange år siden var bevokst med småkratt og kjerr, så båtene ble dratt gjennom dette vannet, derav navnet - Draget. Det var et annet navn på Svelle en gang i tiden, Nykjua, et merkelig navn. Svelle derimot, er lett å forstå, dvs. å ese opp, svelle opp. Karttegnere har laget utallige kart og kalt det Svelle, hvilket er galt. Svelle er en variabel innsjø, som dannes av Nitelva og Leira, som løper sammen ved Aamot (å-møte) i Rælingen. Derav gårdsnavnet. Så kommer Merkja fra Øst, som løper nord for Bergerbekken og Lundertjern i Sørum. Bygdehistorikeren Olav Tveter mente at grenseskillet mellom Fet og Rælingen for lang tid siden hadde vært nettop Merkja. Merkja er dermed et merke. Man kunne ro forbi Skjelvergårdene og opp mot Berger.

Mye tømmer
Det kom mye tømmer ned Merkja, så mye at presten i Fet satte som betingelse at tømmeret ikke måtte stenge vannveien, da dette var ferdselsåren for prestebåten over til Rælingen kirke. Vannstanden i Svelle varierer mye. Ved påsketider har vi mange ganger gått på tørr sand og leire fra Tuen til stormgjerdet ved Øya. Gjerdet ble satt opp i 1909 for å stenge tømmersoppene, når sønnavinden ville drive dem mot Svelle. Et stykke øst for Sundtangen lå også et lensefeste, en stein eller blokk med krok og kjetting. Nå er alt dette borte. "Landtråen", dvs. opprenskingen av tømmer i Tuenområdet er det jo også slutt på. Alt dette gav oss kr. 80,-pr.år. Det eneste som er igjen er spenningen hver vår med vårflom, heggeflom og St.Hansflom når Svelle eser utover åker og eng, kjellere og hus. Ja, i 1967 med så høg vannstand at en do fra Øya kom seilende over jernbanelinja, og la seg til rette i Winsnes- svingen. Det sto WC over døren, så "vannklosettet" var virkelig kommet i sitt rette element!

Strandrettigheter
I år 1700 og senere var det bare fem gårder i Fet som hadde strandrettigheter og fiskerett i Svelle. Det var vel noe urettferdig ettersom Svelle er på drøye 4000 mål, og at det minst finnes 24 fiskesorter i Øyeren og Svelle, som er tatt. Gjørsen regnes for den fineste. Den opptrer bare i Svelle tidlig på våren når vannet stiger, og drar tilbake når vannet synker. Akkurat da, i våronna, hadde vi liten tid til vadfiske. Men det slang da med noen gjørser i vadet senere, også. Før fantes den bare i to sjøer i Norge, det ene da Øyeren. Vi var fire grunneiere om ett vad. Navnet kommer vel av å vade, vasse.

Samarbeid
Det var mange flinke garnbindere i Fet. Sigrid Ek bandt vårt. Hun hadde garn i forskjellige farger, og vårt var grått som leire. Først var det et langt tau til selve garnet. En mann sto igjen på grunt vann og holdt tauet. En rodde utover og en la forsiktig ut garnet med søkket ned og flytekorkene opp. De rodde i en bue til midt på garnet, til de kom til "kalven", en lang pose, så i en bue mot land, og til slutt til det andre tauet. Det ble pisket med tauene i vannet og dratt, pisket og dratt, to mann ved hvert tau. Det var for å skremme fisken inn i garnet. Når garnet endelig begynte åvise seg, løp vi ungene ut i vannet - med klærne på! Var det mye fisk som sprellet i garnet, sa de voksne: "Du verden så mye fin mat!" Var det lite, fikk værdraget skylda. Bål på stranda, kaffe og vafler hørte alltid med til vadfisket. Fisken ble så kjørt med hest til gårds og delt i fire hauger. Deretter var det loddtrekning om haugene, og så gikk fangsten ned i hver enkelts isbinge. Jeg kan ikke si med sikkerhet når vadfisket i Svelle opphørte, men en jeg snakket med husket å ha vært med under krigen, i 1943. De drog da i "Godvarpet" den aller beste fiskeplassen i hele Svelle. Jeg kan heller ikke erindre hvor langt eller bredt garnet var, men dette var jo av mindre betydning, bare fangsten var god.

foto: Kerstin Florin


 Del denne siden på Facebook:

 Send meg artikler pr epost:

Registrer epostadresse