Oppsummeringer fra 2006

Lag 3 - 2006, slutt-tid 18:45

Bilde
Sjåfør 1 – Ledebil:
Sjåfør 2 – Ledebil:
Sjåfør 1 – Følgebil:
Sjåfør 2 – Følgebil:
Sjåfør 1 – Matbil:
Sjåfør 2 – Matbil: 
Ryttere:  
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   

Oppsummering

Kaptein Fredrik Madsen oppsumerer:
Gratulerer nok en gang med en fantastisk tur, og et fantastisk resultat. Blant
de 20% beste. Igjen må jeg si at jeg er meget imponert over moralen,
humøret og ikke minst innsatsen. Alle gjorde jobben sin.
Utifra resultater fra andre lag og klubber, ser jeg at mange lag kjørte oppimot
en time senere enn hva de hadde beregnet. (Rye vant på "bare" 14,01) Så
det var en hard tur. Dermed enda mer imponerende at vi klarte det.
Her er litt fakta fra turen.
Skjema Våres tid Diff i min
50km 1,39 1,34 +5
100km 3,25 3,11 +14
150km 5,20 4,58 +22
200km 7,04 6,51 +13
250km 8,34 8,07 +27
300km 10,09 9,46 +23
350km 11,48 11,29 +19
400km 13,25 13,21 +14
450km 15,11 15,01 +10
500km 17,03 17,01 +2
545km 18,45 18,45 0
Pauser
Vi skulle ha : 3 Vi hadde: 5
5 7
4 5,30
4 6,30
5 6,30
Vi hadde altså nesten 10 min mer pause enn beregnet. I tillegg tapte vi 2,30
på første tekniske stopp. (Der vi mistet Njål) Vi tapte 12,30 på den første
punkteringen. (Der var vi litt uheldig fordi følgebilen hadde akkurat stoppet for
å få seg litt mat) Vi tapte også 7,15 på den andre punkteringen. Alt i alt
utgjorde dette 32min og 15 sek.
Oppsumering
Vi kjørte sterkest fra Trondheim og opp Drivdalen. Tapte 9 min over fjellet og ned til Dombås. Tjente 14 min på de neste 50 km. Tapte 19 min på de neste 100km. Her var det mye motvind, + at vi hadde ekstra lang pause + den første punkteringen. Etter den nest siste pausen kjørte vi inn igjen 6 min, trass i den sterke motvinden. Her kjørte vi ganske hardt. Her var det de fleste begynte å kjenne det.
En stor takk til de 7 - 8 som kjørte rulle her. Uten det kjøret der ville nok kanskje tiden gått fra oss. De neste 50km tapte vi igjen 8 min. Ekstra lang pause + den siste punkteringen var årsaken til tidstapet. De siste 45km tapte vi 2 min. Egentlig kjørte vi fortere enn vi skulle, men løypen var 3km lengre enn beregnet. Det utgjør 6 min i den farten vi kjørte. likevel tapte vi bare 2min. Målene som vi satte oss for sesongen er oppnådd. Vi har trent sammen mot dette. Det har vært en fin gjeng å sykkle sammen med, og jeg tar gjerne noenflere turer utover sommeren og høsten. Håper folk tar vare på det gryende vennskapet, det er jo dette det handler om for oss. Det er alltid kjekt å ha noen å trene og konkurere sammen med. Hører også rykter om en kommende fest utpå høsten. Håper det går i orden. Nok en gang. GRATULERER. Ønsker dere alle en fin sommer, så sees vi igjen.
Hilsen Fredrik
PS. det hadde vært fint å få noen tilbakemeldinger på opplegget som vi har hatt sammen. Alt fra treninger, ritt, organisering +div. Kan være greit for andre å lese igjennom hvis en lignende tur skal arr. en annen.

Eirik husker ting som ingen andre fikk med seg:
Eg slenger meg på med et par små bemerkninger mens jeg ennå husker noe og før Ullrich-i-desemberfaktoren blir for høy:
Først av alt takk for turen til alle mann (og damer). Mye glimrende kjøring, hyggelig prat og friske kommentarer. Jeg tviler akkurat nå på om jeg orker å gjøre dette flere ganger, men om jeg skulle finne på å gjøre noe sånt igjen, så er dere de første jeg ringer. Størst takk likevel til de som sto bak planlegging og organisering av det hele. Det er en fin tur, javel, men det
er pokker meg mye kjedelig og trøstesløst ved det å sleike flat asfalt i nesten nitten timer. Som ritt er det nok for kjedelig for meg. Det som imidlertid var utrolig moro, var å se at – og prøve å bidra til – at alt det organisatoriske gikk på skinner. At opplegget funket. At vi kjørte som et lag, og kjeftet på, dirigerte, hoiet til og skrøt av hverandre, og KJØRTE for hverandre, og fikk det til. At ting gikk som planlagt. Det var den store beholdningen for min del. Og de som skal ha mye av æren for det er naturligvis logistiker Nils Olaf og kaptein Fredrik. Og ikke minst følgebilmannskapene, som gjorde stoppene så hyggelige at vi ikke helt klarte
å rive oss løs. Applaus til hele gjengen! Et ord om kapteinsarbeidet til Fredrik, siden han ber om det: Det at vi faktisk kommer oss inn PÅ MINUTTET (altså i motsetning til mange andre grupper) tyder på at både planlegging og gjennomføring har vært styrt med sikker hånd. Mindre imponerende blir det ikke når vi tenker på at de fleste i gruppen vår er debutanter på T-O, og flere også var uten noen større erfaring når det gjelder feltkjøring. Som de tidligste turene helt tydelig viste. Men vi har lært underveis, og det tror jeg i stor grad skyldes at opplegget har vært presentert og gjennomført på en klar måte, der kapteinen – med sin pedagogisk begavelse – har geleidet oss gjennom ting med stor ro. Vi kan sikkert
diskutere detaljer rundt rutevalg på treningsturer eller opplegget for Skjærgårdsrittet eller hjemturen derfra, men det er ikke poenget. Vi gjorde som vi skulle når vi skulle, og en stor del av grunnen var at ingen stresset eller var i tvil mht. de viktigste tingene. Uten kapteinens instruering, og især hans imponerende ustressede håndtering av alle situasjoner og dumme
spørsmål, ville vi ikke fått det til.

Det jeg husker fra turen:
- Følelsen av å være totalt uovervinnelig, ca to mil etter start, i bakkene ned mot Melhus.
- Kjefting og smelling til og fra et annet felt en stund etter Støren.
- En vaffel jeg fikk fra en fem-årig jente etter Ulsberg.
- Det ganske tomme blikket til Gunnar da jeg øverst i Drivdalen spurte ham om det gikk bra med beina.
- En rød BMW uten skilter som knuste speilet mot en møtende bil og med millimetermargin unngikk front-mot-front like før Fokstugu.
- Kjøringen inn mot Lillehammer, det svingte.
- To seigdamer og en bolle på nest siste matstopp.
- Farten fra Rudshøgda forbi Hamar.
- Siste matstopp som vi aldri kom til.
- Den vitsen jeg hørte igjen og igjen, på forskjellige steder i feltet: "Hvis du synes det er for langt, så er det jo bare å snu", i helsike, den var litt slitsom etterhvert.
- Han som flekket ræv utenfor en pub på Jessheim (var det ikke?)
- Polittimotorsykkelen som lå foran oss noen mil.
- En trafikkmarkør som jeg sneiet på den siste milen – og et trafikkskilt akkurat i hodehøyde som jeg oppdaget akkurat i tide.
- De tre trappetrinnene ned til gulvet inne i Haslehallen, der bagasjen lå.
God sommer, folkens!
Eirik

Lise var gjest fra Florø:
Hei og takk for sist til alle sammen! Kan hende folk blir lei av å lese alle disse svarmeldingene, jeg for min del er fremdeles så høyt oppe og fornøyd, at jeg
storkoser meg med all formidling av opplevelser fra likesinnede!
Det var en en helt utrolig god opplevelse å fungere så godt - så lenge - med de samme menneskene rundt seg. Noen, mye mindre enn en hjullengde ifra ......som da resulterte i en liten lei velt i en av de siste laaange slake bakkene før mål. Det hele var en overvurdering av min egen reaksjonsevne, og et resultat av å ligge alfor nærme hjulet forann...... Men, det gikk
veldig bra, og rammet heldigvis ingen andre Jeg vil, som mange andre før meg, få lov til å rose kapteinen og de andre som hadde ledelsen av gruppene, pluss de som sto bak all planlegging og informasjonsformidling. . Det hele gikk så greit og glatt for seg, at man
NESTEN får lyst til å gjøre lignende igjen. Samarbeidet innad i feltene var utrolig, det var en utrolig innsats og ståpåvilje på hele gjengen. Den disiplinen og strukturen som herjet under rullering og bytte av gruppene, var helt enorm. Fikk en tilbakemelding av noen fra følgebilgjengen at "det var en sann fryd å se på" Sånn er morsomt å høre, men når det er sagt, så vil jeg rose den gjengen og. Jeg var i utgangspunktet litt spent på hvordan det ville det ville fungere med så korte stopp, men det gikk over all forventning. Ble på hver stopp møtt med mange smil og oppløftende ord. Og sett bort i fra litt brennesle-utslett i skrittet
en kort stund!!!!! :-), så synes jeg det gikk overraskende bra. (smerten var forøvrig raskt glemt da jeg satte meg på sykkelsetet igjen) Når man skal sitte så lenge på en sykkel, så er det viktig at man kan kommunisere med folk rundt seg, det var i dette tilfellet ikke noe problem. Det var en fin gjeng, og hadde mange hyggelige samtaler med folk under turen - har nå kommet til den konklusjon at dere bergensere faktisk kan være ganske hyggelige......... :-) Håper på muligheten til å treffe flere av dere igjen, det neste rittet for min tor jeg blir Birken. Jeg er ofte i Bergen, og blir mer enn gjerne med på en treningstur hvis anledningen byr seg ! Gunn Margit, vi sees sikkert på sykkelsenteret en dag. :-)
Lise Grønbukt (Flora CK)

STYRKEPRØVEN 2006 slik Øystein opplevde det:
Så er det tid for ettertanke og refleksjon. Jeg begynner med turen vi hadde fra Bergen til Voss. Det er bare å innrømme, det ble et slit med stiv nakke og stiv rygg, men jeg fullførte. Rett etter rittet hadde jeg en nedtur og sa noe sånn som at hvis det var dette tempoet som skulle holdes fra Trondheim til Oslo ”kan eg bare drite i å bli med.” Men det gikk ikke mange timene før skuffelsen gikk over til tilfredsstillelse over å ha gjennomført. Selv om jeg ikke klarte det på den tiden jeg hadde som mål var jeg tilfreds, den indre belønningen er alltid den beste. !
Dagen etter så var alt fokus over på ”Styrkeprøven.” Ikke pokker om rygg og nakke skulle ”ødelegge” for en gammel traver. La meg på benken hos en dyktig naprapat og etter noen behandlinger følte jeg meg løs og ledig og klar for tur!!! Må innrømme at jeg var litt nervøs kvelden før flyturen nordover, hadde jeg husket alt, ville kroppen holde og ville jeg klare å gjennomføre? Klar for start lørdag morgen, føler meg fin og klar til dyst. Utrolig mange flotte
personer som skal dra lasset sammen, dette må bli bra. Starter bra, men når vi kommer til Dombås er nakken min ute å kjøre igjen. Pokker og, tror jeg muligens må legge inn årene. Jaja, det var det. ”Det er bare flater og nedoverbakker igjen,” sier Tormod. ”Kom igjen, ikke gi opp, du må prøve.” Jeg er jo ikke en person som gir meg på tap. ”Noen som har noen Ibux å gi meg?” Fikk det av Bibbi. Fem minutter etterpå er smertene vekke. Fytterakkeren, nå er jeg glad jeg ikke brøt! ! Resten av turen går greit, kjenner at jeg er ved godt mot. Tråkket er bra og Oslo nærmer seg for hvert minutt. Aldri har jeg vært så glad for å komme i mål som nå. Vet ikke om jeg skal le eller grine. Den beste følelsen ever! (nesten) ”Å komme sammen er begynnelsen. Å holde sammen er fremgang. Å arbeide sammen er suksess.” Henry Ford. Jeg syns vi oppnådde suksess på denne turen. Vi jobbet som et team. Dro hverandre fremover og fullførte sammen. For en gjeng!! Takk til Fredrik og Nils Olav for god tilrettelegging, takk til Tormod for oppmuntring og motivering når jeg holdt på å gi tapt, takk til Bibbi, du reddet dagen for meg og til slutt takk til alle rytterne som gjorde det umulige mulig.
Jeg har lært mye på turen, ikke minst om min egen kropp, mine begrensninger og mine styrker. Jeg sier det rett ut, jeg er stolt av meg selv! Erfaring er uten sammenligning den verste læremester – den gir deg prøven før du har lest pensum. Akkurat nå er jeg litt sår og øm på steder jeg ikke har vært det før og sier at jeg aldri mer skal sykle ”Styrkeprøven.” Men hvem vet? Nå har jeg jo erfaringen, kanskje melder lysten seg senere. Det er jo sånn at smerte går over, jenter digger arr og ære varer evig.God sommer, vi sees etter ferien
Øystein Nilsen


Atle sin Dagbok fra sykkelløpet Trondheim – Oslo, 22. juni 2006:
Fredag 21. juni
Kl 10.30
Sitter på flyet til Trondheim. Hadde egentlig bestemt meg for å droppe Trondheim – Oslo for to uker siden. Det var da jeg måtte stoppe på toppen av Skjervet med krampe i begge beina. Kom i mål en halvtime etter 19 timers laget, var frakjørt og slått igjen. Kun en entusiastisk Kaptein Fredrik (”det er et helt annet løp….”) gjorde at jeg likevel har kjørt oppkjøringen med
først proteiner, deretter karbohydrater og 5 liter vann om dagen frem mot avreise. 5 liter inn betyr 5 liter ut så det har vært travle dager…

Kl 13.30
Vel fremme i Trondheim. Sykkelen er montert og sjekket. Alt OK. Jeg skal bo sammen med Jan Wilhelm. Han har syklet flere ganger tidligere, deltatt i Norsman extreme triathlon og er kaptein på 17 timers laget. En ekte proff med andre ord. Skal nok sørge for å få flest mulig gode tips ut av ham i løpet av kvelden. Stemningen er fattet.

Kl 14.30
På Britannia for å hente startnummer. Begynner å bli urolig. Stemningen er en helt annen her enn hos BOA før Bergen – Voss. Selv de erfarne virker bekymret. Sekretariatet holder til i en diger sal og stemningen er lavmelt, nesten sakral. På et stort lerret kommer løypeprofilen opp. Det ligner en av fjelletappene i ”touren”, med den forskjell at der pleier alpene å komme mot slutten. Her kommer fjelltoppene i begynnelsen. Tenker på mitt 8-delte bakhjul. Alle de andre har minst 9-delt og er bedre enn meg når det begynner å gå oppover. Det er imidlertid ingen vei tilbake. Går inn på en Italiensk resturant på Nordre gate og klemmer ned en pastarett sammen med Jan Wilhelm. Prøver å se rolig ut.

Kl 18.50
Gjør mitt siste innkjøp før start. Er borte i en av bodene i Nordre gate og kjøper en tube med tysk tekst som jeg antar er til å smøre inn bak. Har gruet meg litt til dette, det må være godt over 40 år siden sist det var salve akkurat der men det ville jo vært for dumt om …… skulle stoppe reisen.

Kl 19.00
Pasta med 17 og 19 timers. Stemningen er god men spent. Alle heller i seg vann og spagetti. De tøffeste skeier ut med et lite glass vin. Deretter siste møte med gjennomgang av opplegget. Alt er under kontroll. Nils Olav har gjort en kjempejobb.

Kl 22.00
Har laget alle matpakkene men lurer på hva jeg skal legge i matkassen og hva som skal i brytesekken. Hvis jeg mister feltet drar matkassen min videre uten meg og jeg har kun brytesekken igjen. Veksler litt rundt på tøy, mat, energibarer og gel. Skulle gjerne hatt dobbelt av alt for sikkerhets skyld. Deretter i seng.

Lørdag 22. juni
Kl 05.00
Har vært våken en god stund. Angsten brer seg. Hva er poenget med dette? Er oppe og flytter gel’en og halvparten av matpakkene over fra matkassen tilbrytesekken.

Kl 06.30
Står opp og flytter gel’en og maten tilbake til matkassen. Må jo i det minsteprøve! Legger en pose seigmenner i brytesekken i stedet – til trøst hvis det blir ensomt over Dovre.

Kl 07.30
Klar til å dra med matkasse, brytesekk, sykkelbag og sykkel. Salven med tysk
tekst er på plass på tiltenkt sted.
Kl 08:30
Det nærmer seg start. Alle er nervøse. Er det i det hele tatt noe som helst poeng i dette eller er det hele en uendelig lang prøvelse i selvpining og lidelse? Skvetter et siste nervøst skvett i en hekk ved Nidarosdomen og så er det vår tur til å starte.

Kl 08:40
Starten går og vi suser forbi Olav Tryggvason, oppover Prinsens gate og forbi Samfundet. 17 timers gruppen starter samtidig men som avtalt slipper vi dem foran oss med det samme. Farten er stor og snart kommer første utfordring –Heimdalsbakken.

Kl 08:50
Skulle egentlig ligge bak i gruppe 2 nå men har sneket meg til en plass i gruppe 1 for å være i front opp første bakken. Har vært gjennom tanken på å miste feltet allerede nå. Kommer først inn i bakken og kjører opp i front av feltet. Taktikken virker og farten er beroligende lav. Det er forresten ingen vestlending som har funnet på å gi denne bakken eget navn, den viser seg å være ganske harmløs med den farten vi holder. Ikke noe Trengereid’sk over dette.

Kl 10:00
Lange flate partier. Vi kjører kontrollert men ganske fort. Lagene bytter litt plass, vi kjører forbi noen felt og blir forbikjørt av noen andre. Et teknisk problem bak i feltet gir alle en mulighet for å dytte inn en ekstra banan.

Kl 10:30
Roar, den godlynte meteorologen, er brått blitt forvandlet til en sykkeldesperado som lar sin vrede gå ut over et blått lag med Trøndere som bruker så mye av veien at vi ikke kommer forbi. Det hele går fort over men trønderne fikk seg en støkk.

Kl 12:00
Jeg har nådd mitt første delmål. Kommer med feltet til første matstasjon. Det hele minner relativt lite om skissen Nils-Olav sendte ut før løpet. Der lignet det hele en pit-stop i formel 1, dette er betydelig mer kaotisk. Jeg finner imidlertid fort min kasse - nummer 30 - tanker opp, tømmer blære og spiser litt før vi er på veien igjen. Nå venter den fryktede Drivdalen.

Kl. 12:30
Oppdal passeres. Jeg spør Fredrik hvor mange høydemetre vi har tatt. 600, svarer han. Det gir selvtillit. Vi har tatt mer enn halvparten av høyden opp til Hjerkinn allerede. (Ifølge kartet ligger Oppdal på 550 moh så det var ikke mer enn 50 meter bløff)

Kl 13:00
Vi kryper langsomt oppover bakkene i Drivdalen. Feltet er godt samlet og farten er kontrollert. Ingen melkesyre enda. På toppen flater terrenget litt ut. Det går fortsatt oppover og vi får vind og dagens eneste regnbyge i mot. Er glad dette ikke varer så lenge, ellers kunne det fort blitt problemer. Vi krangler litt med noen østlendinger som vil inn i rullen. Kapteinen gir høflig beskjed om at de har å legge seg bak. Plutselig er vi på Hjerkinn! Vinden løyer litt og vi flyter over Dovrefjell og suser i stor fart nedover mot Dombås.

Kl 14:30
Mitt 2. delmål er nådd. Dombås. Kåre og supporterteamet har dekket opp med 35 porsjoner kjøttsuppe bak Shell-stasjonen. Det ser ut som i en hundegård men suppen smaker himmelsk. 5 minutter luksusstopp gir tid til alle gjøremål. Tar en kjapp telefon hjem: ”Vi er på Dombås og jeg er med feltet, men nå må jeg legge på”.

Kl 16:00
God fart nedover Gudbrandsdalen. Feltet går flott og terrenget er lett. Vi bytter på å kjøre rulle og par og humøret er på topp. Neste mål er Lillehammer. Kommer jeg med feltet dit er det ”bare” 20 mil igjen og det skal jeg klare alene. Arrangøren har mange matstasjoner på det siste stykket og det er mange andre ensomme ryttere ute på veien. Foreløpig er jeg imidlertid med i feltet og det går greit selv om vi har fått litt motvind. Når møter jeg veggen? Når kommer smerten og kvalmen? ”Du ser ut som en million” roper Gunnar bak meg, en av de sterkeste syklistene i feltet. Det er utrolig oppmuntrende og jeg kvitterer med å love ham en pakke snus hvis jeg fullfører.

Kl. 20:30
Vi suser gjennom Lillehammer sentrum. Det er kveld og full fest i byen. 3. matstasjon er passert for en stund siden og jeg har cola og kanelboller i magen. Nå starter vi på Mjøsa og det skal bli mer kupert.

Kl. 23:00
Mjøsa er Norges største innsjø og den er 12 mil lang. Vi kjører opp en bakke og ned en bakke – opp en bakke og ned en bakke en lang stund. Passerer en avkjøring til Hamar og lurer på hvor Hamar er, sånn i forhold til lengden på Mjøsa. Er vi halvveis eller bare en tredjedel? Stopp nummer 4 er unnagjort med mer påfyll av energi. Vi kjører opp en litt lengre bakke og på toppen oppdager jeg at vi har passert Rudshøgda som visstnok er en av de større motbakkene rundt Mjøsa. Roald Misje ser ut som en okse. Tror han kunne ha syklet i ring rundt feltet hele dagen. Oksen tar kommando og vil ha folk med gode bein frem til å kjøre i rullen. Jeg har lagt bak i feltet siden Lillehammer men føler meg fortsatt pigg og kjører frem. Etter mer enn 40 mil er jeg med og kjører i front! Mitt stolteste øyeblikk på et sykkelsete. ”Ro ned” sier Kaptein Fredrik når jeg kommer helt frem. Klart det, er bare litt ekstra oppstemt et øyeblikk. Vi ruller og ruller og ruller og endelig ser vi et perlekjede på høyre side. Minnesund er snart erobret og vi kan snart begynne å tenke på at dette kommer til å ta slutt.

Kl 00:30
Siste matstasjon et eller annet sted i nærheten av Eidsvoll. Det er mørkt så jeg kan ikke se speedometeret på sykkelen. Vet ikke helt hva klokken er men vi spiser seigmenn og drikker cola. Er møkk lei bananer. Plutselig dukker Jan Wilhelm opp av mørket. Han har falt av 17 timers laget som ikke ligger mer enn 45 minutter foran oss i løypen. Jeg ligger altså likt med maratonmannen akkurat nå! Slikt gir styrke.

Kl 02:30
En politimotorsykkel kjører foran oss på smale veier på Romerrike. Vi kjører gjennom mange rundkjøringer og rullen går og går som en maskin. Det begynner så smått å lysne igjen. Alle er godt sliten og det ropes ”ro ned” i alle bakkene. Etter Lillestrøm svinger vi ut på E6 og kjører rolig opp siste utfordring – Gjelleråsen. Ingen blir frakjørt så nær målet og vi glir rolig oppbakken.

Kl 03:00
Vi suser gjennom bompengeringen. Et blått skilt med byvåpenet og ”velkommen til Oslo” lyser på høyresiden av veien. Vi er i Oslo og skal bare inn til Økern før vi er i mål. Noen få kilometer igjen..

Kl 03:25
Jeg kjører rett i en plastkjegle på Økerntorget. Heldigvis spretter den unna og treffer heller ingen andre. Det hadde jo vært tragikomisk å gå over ende her, 200 meter før mål. Opp en siste liten bakke og vi samler feltet for å få samme tid i mål. 18 timer og 45 minutter etter starten i Oslo kjører 19 timers laget til BCK over mål. På minuttet etter det oppsatte skjemaet og kvarteret før målsettingen. Hva var så poenget? For meg var poenget å våge å gjøre det.
Å våge er å miste fotfestet en liten stund Å ikke våge er å miste seg selv
Takk for en flott tur!
Atle
PS. Husker ikke mye av flyturen tilbake til Bergen men fikk noen underlige blikk da vi skulle gå av igjen. Kan jeg muligens ha snorket?

Kirsten syklet Trondheim-Oslo på 27.58. Les hennes fantastiske
berettning!
Jeg hadde heldigvis revurdert målsettingen min om å kjøre på 19 timer. Den nye
målsettingen var å fullføre, mens jeg forsatt hadde et ørlite håp om å kjøre med gruppen. Det kunne jo være at de siste 14 dager nesten uten trening, og med jobbing til langt på kveld kunne være bra forformen….
Den nye målsettingen medførte at jeg ikke var så sinnsykt nervøs før start. Pulsen var faktisk under 100 en del av ventetiden på startstreken…. 180 i puls ut fra Trondheim
Det gikk fort ut fra Trondheim, og jeg kom raskt opp i en puls på rundt 180. Max registrert puls på turen var 182, og det må ha vært her. Jeg lå ganske langt bak i gruppen, og var redd or å falle av. Heldigvis kom jeg meg ut avTrondheim sammen med gruppen.

Erkjennelsen
Etter ca 6 mil begynte det å bli tungt. Veien så ut som den gikk nedover, det le tungt å tråkke, og jeg trodde at jeg hadde møtt en vegg. Nils Olaf så at eg slet, og kunne fortelle meg at veien faktisk gikk oppover. Beviset for det unne vi se på elva som rant motsatt vei…. Men jeg hadde allerede erkjent at eg ikke kom til å klare tempoet, og begynte å sakke bakover. Fredrik la merke il det, og han kom bakover til meg og prøvde å dra meg med videre, som han ar gjort så mange ganger før under treningsturene våre. Men jeg sa at jeg bare måtte innse at jeg måtte slippe taket. Han syklet fremover til Nils Olaf for å høre hvor teknisk bil lå i løypa, og kom tilbake til meg og bekreftet at bilen lå bak oss. Så kjørte jeg inn på første matstasjon, og ringte til bilen. Etter etkvarters tid kom de, og jeg fikk sekken min.

Ole Kristian
Da jeg hadde syklet en stund fant jeg Ole Kristian i veikanten, ventende på
meg. Han hadde fått beskjed om at jeg hadde fått sekken min, og at jeg
sikkert kom om en stund.

Matbilen
Da vi hadde syklet en stund fant vi plutselig matbilen vår i veikanten også! Vi hadde aldri trodd at vi skulle nå dem igjen. Jeg skiftet ut den jakken jeg hadde i brytesekken, med vindjakken som lå i matkassen. Jeg hadde nettopp prøvd å spise den tørre brødskiva fra forrige matstasjon. Nå spyttet jeg den ut, og hentet fire saftige skiver med hhv laks, skinke og nugatti fra kassen. Jeg tok de to energibarene som lå igjen i kassen, og jeg skiftet en av flaskene. Jammen godt at vi traff på dere der gutter!

Hjerkinn
Ole Kristian viste seg å være en flott fyr, og var et hyggelig reisefølge videre. Til tross for at han er mindre enn halvparten så gammel som meg fikk vi god kontakt, og snakket en del om løst og fast underveis. Vi møtte mange større og mindre grupper underveis; noen holdt vi følge med en stund, noen måtte vi la passere, og noen passerte vi. Vi møtte også Elisabeth Skarstein Waaler på veien oppover, og jeg vekslet noen ord med henne. Da vi kom til Hjerkinn var jeg tom for vann. Vi stoppet på rasteplassen på toppen, og der tigget jeg en privat følgebil om vann. De var hyggelige, og fylte flasken min. Den ene av dem kom med en hel eske med New Energy-sjokolade og spurte om jeg ville ha en. Jeg var ikke vanskelig å be….

Dombås
Det gikk i susende fart nedover mot Dombås. Vi kjørte i en gruppe som tråkket på, og det gikk virkelig unna. Da vi nærmet oss Dombås, så fulgte vi Geir sitt råd om å ta det rolig i svingen. Nå skulle vi allikevel inn på matstasjonen, så det var ikke så viktig å holde følge med den gode gruppen. På matstasjonen traff vi Elisabeth på vei ut, og det var det siste vi så til henne. Suppen var god, og vi ble sittende en liten stund der.

Problemer
Suppen var god, men den var kanskje litt salt, eller noe var det nok med den i alle fall. Jeg fikk en sviende halsbrann ikke lenge etter at vi satte oss på sykkelen igjen. Halsbrannen vedvarte det meste av turen videre, og ble verre hver gang jeg spiste noe. I tillegg så fikk jeg vondt i høyre overarm. Jeg prøvde å skifte grep på styret så ofte som mulig, og rullet på armer og skuldre innimellom (dette hadde jeg fått råd om fra Elisabeth på spinningtimer, og fra flyreisen opp til Trondheim dagen før). Det medførte at det ikke ble uutholdelig å sykle ytterligere 300 km.

Regnet kommer
Ned fra Hjerkinn hadde Ole Kristian lånt regnjakka mi for å beskytte seg mot vinden ned fra fjellet. Det begynte å regne et eller annet sted i Gudbrandsdalen. Vi kjørte inn under tak på en bensinstasjon for at jeg skulle ta på meg vindjakka. Mens vi sto der så begynte det å plaske skikkelig (godt gammelt Bergensvær)…. Vi gikk derfor inn og kjøpte kaffi og varm sjokolade, og spurte om hvordan været var videre. Vi fikk beskjed om at det var hardt regn! Det var ikke særlig fristende å sykle videre, siden vi bare hadde en regnjakke på deling. Vi snakket også med en ung gutt som kjørte følgebil for onkelen sin. Onkelen passerte sammen med en gruppe. Akkurat da hadde regnet roet seg littegrann, og da la vi i vei. Vi nådde igjen gruppen etter en stund, og la oss inn i den. Vi kjørte sammen med dem til neste matstasjon.

Lillehammer
Inn mot Lillehammer så sved det verre enn noen gang i halsen min, og Ole Kristian kom på den lure ideen om å kjøpe sjokolademelk for å nøytralisere syren. Like før vi kom til skiltet ”1 km igjen til matstasjon” kjørte vi forbi et hus med feststemte mennesker på terrassen, og Ole Kristian refererte fra boka til Aksel Selmer om fest i et hus to km før Lillehammer. Han konkluderte med at det kan ha vært det samme huset. Matstasjonen lå ved tre bensinstasjoner, men alle var stengt for kvelden, så noe sjokolademelk fikk vi ikke tak i der. Vi fikk også vite at alle bensinstasjoner i Lillehammer var stengt. Festlig! Ole Kristian begynte å fryse fordi han var våt på kroppen, og ble sittende en stund med ullteppe rundt seg. Jeg fikk en lokalbedøvende krem av Ole Kristian til å smøre på den vonde armen, men det hjalp dessverre ikke så mye. Da vi skulle starte igjen så oppdaget jeg at pulsbeltet mitt ikke ville sende signaler, og resten av turen gikk uten pulsmåling. Litt irriterende… I sentrum av Lillehammer fant vi allikevel en døgnåpen bensinstasjon. Her fikk vi tak i sjokolademelk, og det dempet halsbrannen ganske bra. Vi fant også et håndkle. Jeg foreslo at Ole Kristian kunne klippe hull til hodet, og bruke det på kroppen. Han fulgte mitt råd, og det var antakelig håndkleet som gjorde at han klarte å sykle videre gjennom natten.

Natten
I halv to-tida på natten syklet vi ut fra Lillehammer. Det var mørkt å sykle, fordi veien lå inne i en skog. Jeg lå først, og jeg hadde bare en liten minilykt. Den lyste ikke opp veien, men den sørget i alle fall for at jeg ble sett av møtende trafikk. Etter en stund så la jeg plutselig merke til at det var blitt lysere, og det viste seg at vi ikke lenger var inne i skogen. Var fint å tenke på at det nå bare ble lysere. På Rudshøgda fikk vi kalde pølser og kald potetstappe. Var ikke
veldig godt akkurat…. Og pølsene gjorde at halsbrannen ble verre igjen.

Solen kommer
Ut på morgenkvisten kom sola fram. Ole Kristian hadde gledet seg til det, og nå fikk han et snev av varme i seg. Han hadde bestemt seg for å tvinge seg inn i en bil på neste matstasjon for å varme seg. Jeg så for meg at det ville kunne ta litt for lang tid, og jeg var jo heller ikke garantert at han ville klare å kjøre videre etter dette. Jeg besluttet at jeg ville kjøre videre alene. Jeg forsikret meg om at det gikk bra for hans del, og at han mente at han var i stand til å fullføre alene. Det var allikevel ikke noen lett avgjørelse for meg å ta.

Søvnig
Jeg kjente at øynene ville lukke seg, så jeg fant en gressflekk med sol, og la meg nedpå. Lukket øynene i fem minutter, og det var nok til at jeg kunne fortsette. Etter noen mil traff jeg en gruppe med jenter som jeg hang meg på. Men ved et girskift så mistet jeg plutselig kjedet. Jeg måtte av sykkelen, og dermed så mistet jeg gruppen også. Det var nå begynt så smått å regne litt. Jeg kjempet med å holde øynene oppe. Så jeg fant et buss-skur og la meg på benken. Døste litt i 20 min, mens biler og syklister fôr forbi. Jeg var tom for vann igjen, og kjørte inn på en bensinstasjon, men den var stengt. Der var en privat følgebil med to danske menn, og igjen tigget jeg om vann. Denne gangen fikk jeg vann med sitronsmak. Det var en fin avveksling. På matstasjonen på Eidsvoll var det rabarbrasuppe. Den var altfor varm og altfor søt, så nå kom halsbrannen tilbake med full styrke.

Slit
Et stykke etter Eidsvoll begynte det å bli tungt. Jeg var søvnig igjen også, og fant en nytt buss-skur. De to danske mennene med sitronvannet hadde faktisk stoppet på det samme busstoppet. De tilbød seg at jeg kunne hvile i bilen deres, men da hadde jeg allerede lagt meg ned på benken og orket ikke å reise meg igjen. Dette skuret hadde en mye kortere benk, og den venstre foten ble hengende rett ned, mens jeg klarte å støtte den høyre opp mot noen bjelker. Etter en god halvtimes døs, våknet jeg til liv igjen. Da jeg skulle reise meg opp, så bare datt jeg sammen, og slo meg på høyre kne. Jeg forsto ingenting, og forsøkte å reise meg igjen. Det samme skjedde enda en gang. Da skjønte jeg at den venstre foten ikke hadde blodsirkulasjon, og slo på leggen for å få det i gang igjen. Jeg hadde tilskuere fordi dette var rett overfor en bensinstasjon hvor det hadde stoppet flere følgebiler. De satt og glodde på meg…. Det må ha sett temmelig komisk ut med en syklist som bare datt sammen inne i buss-skuret!

Blemmer
Jeg hadde fått blemmer på unevnelige steder, og de siste tre milene var det vondt for hvert tråkk. I bakker kunne jeg jo reise meg opp og unngå belastning på blemmene, men da var det vondt å både reise seg opp og sette seg ned…. På denne strekningen tenkte jeg at det skulle ta en tid før jeg vurderte om jeg skulle være med på dette flere ganger!

Grundig punktering og hjelpsomme politimenn
Da klokka viste 11.19 og computeren viste 522 km kom jeg til motorveien. Plutselig hørte jeg en slående lyd fra bakdekket. Jeg gikk av sykkelen og fant en stjerneskrue tvers gjennom dekket! Her ville det ikke nytte å skifte slange, da hadde jeg bare punktert igjen. Og så jeg som ikke hadde reservedekk og heller ikke telefonnummer til servicebil! ”Hva gjør jeg nå?”, fôr det gjennom hodet mitt. Jeg fikk øye på en politibil som passet på trafikken. Jeg trillet sykkelen bort til politibilen, og spurte om de hadde noe kontakt med servicebilene. De hadde en liste over alle, og han ene ringte og ordnet med en servicebil til meg. I mellomtiden fikk jeg det beste røde eplet jeg noen gang har smakt, og kaffi fikk jeg også! Jeg hadde lite strøm på mobilen min, så jeg fikk låne mobilen til en av politimennene og fotograferte skruen i dekket. Så sendte jeg bildet på mms til min egen mobil: Hadde jeg hatt strøm
på min egen mobil så hadde jeg tatt flere bilder når jeg først var i
gang…. Etter ca 25 min dukket en servicebil fra Oslo Sportslager opp, og
ordnet med nytt dekk til meg. Jeg tok med meg skruen som suvenir. Politimennene fortalte meg at det ikke var så mye stigninger igjen til mål, men etter min vurdering så tok de grundig feil! Det var masse stigninger igjen, og den bratteste av alle stigninger på rittet kom her. Den var allikevel ikke så bratt som opp til Gullbotn, menmed 53 mil i beina innrømmer jeg at det ikke gikk så veldig fort….

Målgang
Jeg ante at jeg skulle kunne klare dette på under 28 timer, og sto litt på det siste stykket. Var kjempehappy da jeg endelig var i mål! På 27.58. Den første personen jeg så etter målgang var Gunn Marit! Hun så ut som hun var like glad som jeg, og jeg fikk en kjempeklem. Hun spurte hvordan turen hadde vært, og da kom tårene! Jeg var så glad for at jeg var i mål!

Prinsessen
Jeg ringte til venninna mi, Mildrid, og med nye tårer som presset på, spurte jeg om jeg kunne få komme og dusje hos henne. Det gikk greit å pakke sykkelen, og jeg fikk hjelp av en mann til å ringe etter taxi. Dusjen hos Mildrid var den best dusjen jeg har tatt i hele mitt liv. Og senga var vidunderlig å ligge i. Og middagen hun laget til meg var bare helt konge. Jeg følte meg som en prinsesse hos Mildrid.

Den mest viljesterke av oss alle
Ole Kristian kom i mål på litt over 30 timer. Han hadde fått varmen i seg igjen på matstasjonen med ullteppe og varmelampe, og fortsatte turen på egen hånd. Jeg er skikkelig imponert over din stå-på-vilje, Ole Kristian! Stor klem til hele gruppen fra
Kirsten
 Den siden du er på nå ble sist oppdatert 6/7-2011

Gå til hovedsiden for siste nytt

 Del denne siden på Facebook: