Jeg bor sammen med flokken min like uten for Oslo. Der bor vi i en stor løpegård ved siden av et gammelt falleferdig hus i skogen. Inni huset bor Katinka. Hun er visst noe for seg selv har jeg forstått. Hun følger ikke den vanlige standarden blant folk i området her i hvert fall. Men jeg synes nå hun er grei nok jeg da.

Men til saken. Hvorfor jeg har satt meg ned for å skrive, er for å berette ifra den hittil mest strabasiøse uken jeg noen gang har opplevd. Jeg har vært med på mange turer, både lange og harde og korte og morsomme. Men maken til denne turen har jeg ikke opplevd før. Og forhåpentlig vis skal jeg ikke oppleve en lik en siden heller?

Tidligere denne vinteren var vi (åtte stk. grønlandshunder + Katinka) med og fullførte Femundløpet, et langdistanseløp for hundespann med start i Røros sentrum. Riktignok valgte Katinka å delta i kort løype, altså bare drøyt 30 mil. Røros - Sølenstua og retur. Men dette var absolutt langt nok med tanke på den snøfattige forvinteren her i Oslo-trakten. Vi stilte faktisk opp nesten uten trening på snø. - Jeg syntes nå dette var ganske frekt av Katinka, jeg da. Alle de andre (i hvert fall de fleste) møtte opp veltrente med mange, mange mil med snø under labbene.

Men dette var ingen ting i forhold til det neste eventyret hun dro oss med på. For det vi ikke visste da, var at Katinka hadde baktanker med dette løpet. Det var rett og slett ment som en "treningstur"!

Hun hadde gitt oss "god" tid, og "masse" hvile under Femundløpet. Opp til tre-fire ganger ga hun oss et par timer lengre hvile enn det hun syntes var "høyst nødvendig". - Ikke det at vi syntes vi fikk for mye hvile. Det der var Katinkas mening. Vel, vi fullførte og ble nr 21 av 33 deltakere. Og vi holder klokelig kjeft om de 12 som brøt.

Men, så kom tiden til Technical Trail. Et spesialløp kun for oss renrasede polarhunder. Det var konstruert for å gi oss en skikkelig utfordring. Ekstra tøff løype, mer obligatorisk utstyr enn andre tilsvarende løp og totalforbud mot hjelp utenfra. Og totalforbud mot opphold innendørs, selv for våre eiere (selv om de ikke var polare). De hadde i tillegg lagt til sterk kulde og masse dårlig vær for at vi skulle vise at vi var verdige tittelen EKTE POLARHUNDER.

Løpet skulle gå ifra Femunden og over til Sverige hvor de skulle ha en stor sløyfe blant annet innom Idre. Deretter tilbake til Femunden. Dette løpet hadde ikke Katinka bare tenkt å fullføre. Hun hadde i tillegg tenkt å være med å konkurrere i teten. - Katinka, altså!


Det startet vel egentlig flott allerede uken før. Nøyaktig 7 dager før. Det var min datter Ise som begynte. Hun begynte å streike. Under en treningstur løp hun villig med, men trakk ikke en millimeter. Samme kveld begynte hun å dra av seg pelsen under magen. Noe vi "jenter" gjør bl.a. for å forberede oss på å få små nyfødte valper som skal ha pupp. Katinka så meget betenkt på henne.

Vel, avreisedagen klarte fortsatt ikke Katinka å se på Ise om hun bare hadde innbilt svangerskap, eller om det var noe mer på gang. Hun bestemte seg for å ta henne med seg opp til Femundtunet for å holde øye med damen selv. I hvert fall så lenge som mulig før start.

Inn i bilen med min halvsøster Trikk (8-9 år), Trikkens niese Drude (6), Nuuki og søsteren hennes, Qaila (7).
Ikke uventet, gode slitere som de er. Men jeg sperret opp øynene da hun stablet inn Taxi og Ragna også. To "veteraner" som ikke hadde vært med på Femundløpet. Disse to til erstatning for Gråmann og hans datter Heiki som ikke fikk lov å delta i Technical Trail.

Litt av en erstatning! Grå og Heiki var de to som arbeidet aller best der. Grå helt til mål og Heiki halvveis hvor hun måtte bli igjen pga et hovent håndledd. Inn med min søster Ragna som pensjonerte seg allerede under et 10-milsløp i fjor. Og Trikkens søster Taxi da. Hun som alltid liker å starte (uansett om vi skal stå stille eller ei), men aldri gidder trekke mer enn helt nødvendig etterpå. I tillegg hadde disse to stått i ro den uken vi var borte og fikk årets treningstur!

Vel, vel. Katinka må nok ha tenkt; "Man tager hvad man haver - og giør saa godt man kan med det."

Vel oppe på Femundtunet luktet jeg lunta. Først kjøre langt med tunglastet bil, for så å komme ut blant mange andre spann betyr kun en ting; Katinka akter å stille i løp. De siste ukene før vi dro opp hadde vi hatt en omgang med kennelhoste (en form for "hundeinfluensa") her hjemme hos oss. Absolutt alle hostet, foruten oss i "gamlehjemmet". Katinka satte sin lit til at vi hadde imunstoffer i blodet etter en hard omgang med kennelhoste den gang vi var unge, og at vi derfor skulle slippe unna. Men med Femundløpet friskt i minne bestemte jeg og Nuuki (min makker i front) oss for å sette en skikkelig støkk i Katinka.

Vi hostet. Vi startet med en gang vi så oss rundt og oppfattet hva vi skulle ut på. Her gjaldt det å virke syk. Hark, hark. Katinka så himmelfallen ut. Jeg tror til og med jeg så en liten tåre i ene øyekroken. Og hun skalv av frykt når veterinæren neste morgen nærmet seg for å sjekke oss, som hun jo skulle med alle før start. Hun fremkalte hoste hos oss alle sammen, men mest hos meg og Nuuki. Katinka sto stiv som en saltstøtte. Men dessverre, veterinæren ga oss grønt lys. Hun trodde vi kanskje skulle få problemer under veis, men ikke så ille at det var snakk om dyreplageri. Ut på tur med dere, sa hun.

Ja, ja. Like godt det når vi nå først var her. Skulle nok heller ha harket før vi satte oss i bilen. Da hadde vi nok blitt hjemme.

Det er viktig å få mye god hvile og riktig oppladning før et viktig løp. Dette vet Katinka godt. Derfor var vi tidlig framme. I hvert fall tidlig til Katinka å være. Hun hadde god tid til å lufte, fore og stelle oss litt før hun gikk inn på "kjørermøtet". Et møte for alle deltagerene og funksjonærene hvor løypa skulle gåes igjennom i detalj. Samt framvisning av stamtavler og vaksinasjonskort og den slags. Hun hadde også god tid til å pakke sleden ferdig den kvelden, trodde hun.

Hun tittet på Ise igjen og kunne fortsatt ikke si sikkert om dette var innbilt eller ei. Men vi følte oss begge to ganske så sikre på at det ville gå noen dager til før noe skjedde, om det nå skulle skje noe. Men Ise ble ikke påmeldt for turen. Hun ble derimot presentert for en bekjent av Katinka, Knut, som ble oppnevnt som midlertidig jordfar i tilfelle noe skulle skje før vi var hjemme igjen. Vi ble deretter lagt for natten i bilen. Sov godt og drøm søtt sa Katinka før hun gikk inn til kjørermøtet.
______

Det var jommen meg lettere sagt enn gjort. For ikke før Katinka forsvant fant Ise ut at nå var tiden inne. Og vi to delte bur, så det var den nattesøvnen. Ise romsterte og hylte om hverandre. Og alle de andre i naboburene ljomet med. Når Katinka (som sistemann, selvfølgelig) kom seg ut fra kjørermøtet, hadde Ise fulle press-veer. Etter nok et kvarter var jeg blitt bestemor til ei lita tulle med navnet Wimpel. Katinka fløy rundt seg selv og styrte noe aldeles forferdelig, og da også Warga så dagens lys tok hun alle tre med seg inn. Dermed var det endelig natta for oss.

Katinka derimot skulle nå (ca kl 4.00) begynne å pakke sleden før starten skulle gå ved 8-9 tiden om morgenen. Hun fløy visst mere ut og inn hos Ise enn fram og tilbake mellom utstyret som skulle med. Det resulterte i hvert fall til at vi kom bortimot en time for sent til start. Og selv om vi hadde fått litt søvn, så var Katinka ganske så smal i øya.

Men, endelig i gang. Nå var taktikken klar. Katinka skulle kjøre løp. Hun skulle ikke somle bort mere tid heretter. Herifra skulle det gå unna. Om ikke fort så i hvert fall jevnt og trutt. Ikke mere stopp enn høyst nødvendig, sa hun til oss. Føret var supert. Gliden god, godt vær og forholdsvis kjølig. Vi håpet også på at hun hadde fått med alt vi trengte i virvaret før start. Vi dro ut med godt humør. Dette skulle bli gøy. Tro om vi tar igjen noen snart?

Vel, det gikk noen mil før vi så noe til andre spann. Vi skulle jo ha startet sist som det var, og når man i tillegg kommer nesten en time for sent til start, er det vel noe optimistisk å tro en skal ta igjen noen rundt første sving. Men når vi endelig tok noen igjen, gjorde vi det til gangs. Det virket som om alle hadde pause når vi passerte. Enten hadde de pause hele tiden, ellers så var det det at Katinka ikke syntes at vi trengte noen. Når de andre tok sin velfortjente hvil, benyttet Katinka den tiden til å passere dem.

Etter en cirka 4-5 mil tok hun til vettet og lot oss slappe av litt. Suppe ble delt ut og raskt inn på sporet igjen. Toppen ti minutter spanderte hun på oss. Men, men .. føret var jo fint og humøret bra, så det var bare å legge ut igjen. Slik gikk turen fram til første sjekkpunkt ved Flötningen (72 km). Ca seks og en halv time hadde vi brukt,13 spann hadde vi passert og kun fem spann var foran oss.

Vel inne på sjekkpunktet kom både dommer og veterinær bort for å kontrollere oss igjen. Dommer’n var ikke Katinka redd for, for hun var ganske sikker på at hun hadde med alt som var påkrevet, men veterinæren var hun nok mer nervøs for. Pga en litt lei episode med en isfiskers gode fangst tidligere på vinteren (han sto midt i løypa (nesten) altså), ble vi alle røntgenfotografert i våre maveregioner.

Ingen fiskekrok ble funnet, men derimot fant de ut at Trikken hadde begynt å få forkalkninger i ryggen. Den veterinæren var ikke vant til hunder som blir holdt i jevnlig aktivitet, så slike bilder var hun bare vant til å se når hunden først var blitt stiv og hadde problemer. Skal den hunden ut på et 30-milsløp? spurte hun Katinka. Den hunden må da være halt og ligge strøken etter noen kilometer? Men Trikken gikk som på skinner igjennom hele Femundløpet og trakk godt helt inn til mål. Det eneste vi merket til forkalkningen var at to ganger hvor Trikk snublet, datt hun sidelengs i stedet for på tryne som jeg ville ha gjort. Antagelig fordi hun hadde fått en noe spesiell gange for å avlaste ryggen.

Men nå hadde Trikk vist noen små tendenser til halthet. Katinka oppfattet at hun gikk på «feil» side av Drude og løftet henne raskt over til høyre. Dette hjalp nesten med en gang, men hun haltet fortsatt svakt idet vi gikk inn til dette sjekkpunktet. Heldigvis var det så lite at veterinæren ikke reagerte på det. En virkelig god hund ønsker en selvfølgelig ikke å sette igjen når en er sikker på at hun vil komme seg raskt.

Hele 20 minutters pause spanderte Katinka på oss her. Hun delte rundhåndet ut noen frosne blokker med vom (kjøtt), samt tørrfor-suppe. Da det begynte å ramle inn spann (Et 8-spann med samojeder, et to-spann malamuter og et spann med 5 malamuter til) startet vi igjen. «Har vi først passert dem, får vi prøve å holde dem bak oss» var nok Katinkas tanker. Og vi la i vei med friskt mot.

Det ble kjøligere og etterhvert som det mørknet kom stjernene og et flott nordlys strålende fram. Det glitret storslått rett i synsfeltet vårt. Vi la inn et ekstra gir. Livet var herlig og Katinka skrålte og sang av full hals. Jeg tror det gikk for det meste i «North to Alaska», men heldigvis kunne hun variere noe. Løypa hadde til nå vært forholdsvis flat og gått igjennom stort sett glissen furuskog. Med god gli gikk dette veldig lett og greit.
____________

Ved åttetiden om kvelden kom vi til noen skikkelige utforbakker. Vi hadde selvfølgelig klatret litt opp først, men nå susa vi utfor imellom store steinblokker og gamle, tykke grantrær. Vi løp alt hva remmer og tøy kunne holde og Katinka sto bakpå og jubla. Men en og annen tanke ble sendt bakover til dem som kom etter på ski. Spesielt dem som ikke hadde brems på pulken. Katinka var visst glad hun ikke var i deres skistøvler der og da.

Men ingen glede varer evig. Etter «nedturen» kom «oppturen». Den var like bratt som på andre siden, og etter kartet omtrent like lang. Etter klokka å dømme var den minst ti ganger lengre. Vi jobba som noen helter alle sammen. Til og med Ragna som i lengre tid hadde gitt meldinger bakover til Katinka om at turen var lang nok nå. Det gikk faktisk rett opp. Bakken ble bekjempet på følgende måte. Først dro vi igang og Katinka småjogga etter i ca 50 meter. Deretter stoppet vi til Katinka fikk pusten igjen. Så nye 50 meter og ny stopp. Selv hun forsto at her måtte hun løpe selv. Og til stadighet stoppet hun oss for å se på kartet. Hun kunne ikke fatte at vi ikke var oppe av bakken enda. Eller, kanskje hun bare gjorde det for å få en hvil?

Vel til slutt var vi oppe. Vi kjørte bortover en løype/vei til venstre som vi håpet skulle fram til neste sjekkpunkt. Muligens var ikke dette det riktige sporet, for Katinka stoppet i ett kjør for å sjekke kartet. Helt riktig var det nok ikke, men fram til Lövåsen kom vi da til slutt. Vi hadde nå tilbakelagt 11,4 mil på ca 11 timer.

Inn på sjekkpunktet med oss, og endelig var vi i mål. Trodde vi. Hyggelige mennesker møtte oss, bl.a Knut som kunne hilse fra Ise og si at alt var vel med de små. De kunne også fortelle Katinka at det var kaldt (30 kuldegrader, sa de) og at hun burde ta på seg lue og votter. Det var bra de sa ifra. Ikke det at hun kledde på seg, men hun la fram liggeunderlaget for oss og kledde på Trikken en skikkelig varm dunjakke, for ryggens skyld. Da får dere hvilt mere effektivt, sa hun. Vi var snare til å skjønne pointet.

To spann til var det også her. Et utenlandsk huskyspann (12 stk) og et 6 spann malamuter. Alle tyve lå og sov, noe vi etter et raskt måltid også gjorde. Spesielt Ragna som ble lovet at hun ikke skulle videre. Katinka hadde visst trodd at hun ikke skulle lengre enn fram til første sjekkpunkt, så hun var strålende fornøyd med innsatsen og sa takk for turen og god tur hjem med bilen til Knut.

Men hvor lenge var Adam i Paradis? Kun tre spann forut, sa Katinka etter kun en drøy time. «Opp å gå. Fint vær å gå på tur i.» Hun skal nå alltid overdrive hun da. Kristin Esset (hun med de 6 malamutene) hørte henne også og skvatt opp. Skal du gå over fjellet nå i natt? spurte hun. Ja, selvfølgelig, sa Katinka. Dermed ble et malamute-spann stablet på beina i en fart. En lar da ikke konkurrentene fare uten å bli med, selvfølgelig.

I vei bar det. Friskt, kaldt vær og strålende løype. To spann i rask driv. Litt for rask spør du meg. Når nå de andre tok ledelsen, var det jo høflig å slå følge. Så vi satte opp et tempo som nok var litt i overkant av hva vi ville ha gjort uten dem.

Forresten fikk vi en god del stopp den nærmeste timen. Orienteringsløp med forskjellig inntegnede ruter på de forskjellige kartene. Og opplysninger gitt på kjøremøte som ikke stemte med virkeligheten. Kristin og Katinka stoppet stadig vekk for å diskutere hvor vi skulle. Sporene i løypa tydet på at flere av de tre foran oss også hadde vært en del i tvil.

Men til slutt kom vi da fram til en skikkelig oppoverbakke mot snaufjellet. Kristin og Katinka var enige, nå var vi på rett vei. Her møtte vi også et noe friskere vær med snø og blåst. Høflighet fikk være høflighet heretter. "La ungdommen fare," sa vi til Katinka. "Vi tar det med ro opp denne bakken her." I og med at bakken var såpass bratt at Katinka måtte gå for det meste selv, sa hun seg raskt enig.

Vi slapp nesten aldri Kristin og malamutene helt av syne, men vi gadd ikke kappkjøre lengre. Stort sett lot vi henne være ca en kilometer foran oss. På den måten fikk vi gått i vårt eget tempo. Da vi tok dem igjen etter en stopp, tok likegodt vi en pause på samme plassen. Det var nå over midnatt, og det blåste en god del. Kaldt var det også. Selv Katinka merket det. Jeg så det selv. Hun tok på både skjerf, lue og votter.

Like etterpå var det nye forviklinger med at kartet og beskjedene gitt på kjøremøte ikke helt stemte overens med terrenget. Mange små «kart»-stopper. Kristin var visst sikker i sin sak, for hun stoppet ikke. Under tvil la vi i vei etter henne.

Enda noen mil senere, på vei ned i fra fjellet til noe lunere område, dumpet vi oppi en leir. To telt og to spann. Stig Havnes og Olav Tveiten. Vi så glade. Endelig framme tenkte vi, og la inn et ekstra gir retning teltåpningen til Olav. Men, nei da. Bare to spann forut sa Katinka. De åtte grønlandshundene til Stig virket veldig våkne og ville gjerne bli med, men vi hørte ingenting til Stig, så han var nok ikke enig. Olavs 5 malamuter holdt klokelig kjeft og sparte på kruttet til siden.

Vi som er et rent jentespann var ikke lite stolte når Katinka nå kunne opplyse oss om at vi hadde lagt alle «gutta» bak oss. (Foruten enkelte hannhunder på spannene foran oss, da.) Bodil Bakken med 8 huskyer var nå den eneste vi enda ikke hadde tatt igjen, og Kristin lå rett foran oss i løypa. Jøss som det går, sa Katinka, og trallet i vei.

Like etterpå sa Kristin også stopp. Nok er nok, sa hun. Det virket som om spannet hennes støttet henne fullt ut. Vi stopper her for resten av natten. De krøllet seg raskt bak en lite hytte som sto der. Vi støttet henne vi også. Dette var en fin leirplass. Men Katinka gadd ikke høre på oss. «Nydelig vær og fint føre», sa hun. «Utforbakke og alt ting, kom igjen.» Dermed var det bare å traske i vei. Vi fikk riktignok en ti minutters hvil en times tid senere, men det var ikke det samme.

Ned i skogen. Mye morsommere løype. I hvert fall så lenge det gikk nedover. Men motbakkene var leie. De ser ikke så ille ut på kartet, sa Katinka. Men jeg tror hun forbandt kartet med et normalt orienteringskart med helt andre ekvidistanser. Hun fikk i hvert fall god trening i motbakkene, og vi fikk lært oss nøyaktig hvilke tempo Katinka går i. Hun streika gitt. Gadd ikke jogge mer! Det skulle ha vært meg det!

Når det lysnet av dag kjørte vi inn i Idre. Katinka stoppet og ga oss over en halvtimes pause, mat og vann. I hvert fall det vannet som ikke var frosset helt. Det var ikke stort, men is er jo også godt. Hun tok fram mobiltelefonen. Vi hadde jo fått beskjed om at arrangøren gjerne ville vite når de første spannene kunne ventes til sjekkpunktet Drosbacken. Men norsk mobil i Sverige stemte ikke overens med de telefonnumrene vi hadde fått oppgitt.

Og like godt var det. For Katinka i sitt overmot kalkulerte med at vi skulle være framme om ca to timer. Det tok fire! Nå var vi nemlig lei! Hit til Idre, det var greit, med videre, NEI!

Det gikk oppover og oppover og oppover. Pga den tøffe løypa med alle stigningene følte vi at vi allerede hadde tilbakelagt et løp tilsvarende Femundløpet. Vi hadde gått ca 17 mil på snaut 20 timer, med lengste stopp på en drøy time. I tillegg hadde vi seks jentene ca 80 kg foruten Katinka (som godt kunne ha slanka seg litt, synes vi) å dra på. Alle motbakkene ble forsert i et tempo som Katinka kunne følge med til fots i. Og det var ikke 10 km i timen, nei.

Midt i bakken ble Katinka ivrig. Her hadde Bodil hatt en lengre pause. Ferske spor og varm bikkjemøkk! Ny giv et øyeblikk. For Katinka altså. Tror hun så for seg en diger pokal med løpets totalvinner uansett klasse, inngravert. Vi ga blaffen og fortsatte i samme rusletempo.

Selv da en høflig engelskmann og 12 siberian huskyer passerte en times tid senere ga vi blaffen. Katinka hadde for øvrig godt av den passeringen. Hun fikk beina ned på bakken og trodde ikke lenger på at vi skulle vinne. Det roa henne litt ned og sørget for at hun ga oss en lengre hvil når vi like etterpå kom fram til sjekkpunktet. Klokken var rett før 9 om morgenen, Bodil hadde reist ut igjen for en time siden og 19 mil var tilbakelagt.

Vel inne på sjekkpunktet. Katinka regnet med at det var her det var i hvert fall. Det sto nemlig to vannkanner i veien. I tillegg hadde Graham Kent (engelskmannen) også stoppet her. Han kunne ikke ha vært her så veldig mange minuttene, men likevel hadde han rukket å legge seg alt. Han lå rett ut på sleden. Trøtt type, altså. Like etterpå kom Rune Nilsen, en av arrangørene, og mannen til Bodil og beklaget at de ikke var tilstede i det vi kom.

Ut med liggeunderlaget igjen. Katinka skjønte nok at vi var skikkelig slitne nå, og hun syntes nok litt ekstra synd på oss. For ut av sleden kom også hennes egen Tyin Elite sovepose, samt boblejakken over ryggen til Trikk. Vi sovnet øyeblikkelig til lyden av Katinkas primus. Hun varmet opp resten av issørpen i forbøtta vår, slik at vi skulle få lunken suppe.

I tillegg tok hun seg litt tid til stell for sitt eget kjøkken også. Hun varmet vann for å smelte cola-isen sin. Katinka er nemlig coca-coliker, eller rettere sagt coca-co-lightiker. Hun hadde kjøpt inn to halvannen-litere som niste-drikke underveis. Den ene ble stående igjen på Femundtunet i alt virvaret før start. Og den andre var nå nærmest tom, foruten en frossen slump i bonn. Med en passe del lunkent vann oppå ble dette en herlig drikk døpt coca-cola extra light. Hun var nok gått litt tørr, for hun tok halve flaska på styrten før hun fylte på enda mer vann og fikk type extra extra light.

Rune og Bodil-mannen var i mellomtiden blitt byttet ut med Benedicte Grepp. Bene var i utgangspunktet med som støtte og heiagjeng først og fremst for Kristin. Altså en tilskuer som tilfeldigvis stakk innom. Hun ble plassert der som skjekkpunkt-medarbeider sporenstreks idet hun viste seg. Vi synes det bare var hyggelig og praten gikk imellom henne og Katinka i ett sett. Mat fikk vi også mens vi var der. Hele to og en halv times pause fikk vi før det plutselig smalt «nok er nok» i fra Katinka.

Det hadde både begynt å blåse litt og snø en del, og værmeldingen var ikke den beste for dagen utover. Katinka tenkte visst på en fjellovergang vi skulle krysse. Den skulle være skikkelig tøff å komme over i dårlig vær. "Den hadde det vært fint å passere før været blir alt for ille", sa hun. Opp og ut. Slutt på sovepose og liggeunderlag. "Ut på tur, aldri sur", sa hun. Hun kan jommen prate for seg selv. Det var nå ikke sånn vi ville ha uttrykt oss nå, nei.

Graham lå og sov og Bodil lå 3-4 timer foran oss i løypa. De bikkjene var visst i tillegg godt trent så det forspranget ville nok raskt bli større og ikke mindre. Men det er lov å håpe, sa Katinka.

Onsdag formiddag

Det begynte å sne tettere og tettere og føyka godt gjorde det og. Snart forsvant sporet, i hvert fall på åpne sletter. Etter noen mil traff vi på Johst fra Femundtunet, en annen av arrangørene. Han kjørte igjennom løypa på snøscooter. Sporene etter ham forsvant merkelig fort. Ikke det, hovedsporet var skikkelig merket og underlaget var fast så det var stort sett lett for meg å finne fram. Men sleden begynte nå å bli skikkelig tung å dra på. Katinka også, forresten.

Ved Lekåsen kom vi til ett løypeskille hvor uenigheten mellom meg og Katinka begynte å bli merkbar. Hennes kart sa rett fram. Min nese og fornuft sa til høyre. Der fortsatte et forholdsvis tydelig spor som ganske nylig hadde vært kjørt av snøscooter. I tillegg gikk dette sporet på nedsiden av fjellovergangen. En mye mer fornuftig rute enn den arrangørene hadde valgt. Dit Katinka ville (den obligatoriske løypa) var det ikke antydning til spor. I tillegg var det langt imellom merkene, samtidig med at snøen lavet tettere og tettere ned. Katinka sto bakpå og dirigerte med kartet i hånden.

Hun kan være utrolig sta. Og jeg er litt dum sånn at når Katinka insisterer pleier jeg til slutt å lystre. Enda så tåpelig hun kan være. Men så dum var ikke Nuuki. Hun nekta plent. Å gå ut i 40 cm med løssnø og brøyte løype med en tung slede, var sludder. Jeg var jo skjønt enig og lot meg meget lettere overtale av Nuuki enn av Katinka. Dermed ble Nuuki degradert og jeg måtte gå alene i front for at hun ikke skulle forstyrre meg.

Tre-fire kilometer senere skulle vi svinge av opp til en "liten" fjellovergang. Den bakken så skikkelig tøff ut. Det syntes nok Katinka også, for hun beordret stopp. Nå var vi veldig flinke til å lystre. Rett ned hev vi oss og krøllet oss sammen så raskt vi kunne. Vann og mat fikk vi også. Og Katinka tok seg en kjeks samt en slurk extra extra light.

Bare en halvtime hadde hun satt av til pause. "Nå gjelder det å komme seg over fjellet i en fart, før været blir alt for ille og det blir mørkt", sa hun mens hun reiste seg. Jeg skjønte ikke akkurat hva hun mente. Det var riktignok ikke mørkt enda men været var da vitterlig alt for ille som det var. Vi så ikke mer enn ca 20-30 meter framover og friskt blåste det. Og det var her nede, før fjellet!

Denne fjellovergangen var hovedsakelig oppdelt i tre deler, til sammen en distanse på ca 2 mil med en masse stigninger. Heldigvis, akkurat da kom Graham med sine 12 små. Han hoiet ut og fikk stoppet Katinka. Oss trengte han ikke stoppe, for vi lå meget godt fortsatt. Han bablet i vei på "utenlandsk". Verken min eller Katinkas sterke side, men vi oppfattet da at han hadde strevet som bare det for å ta oss igjen før fjellet. Han hadde visst fått et spesialoppdrag av Bene, nemlig å passe på Katinka i det dårlige været. Vet hun ikke at "ukrutt" ikke forgår så lett?

Eller rettere, hans spesialoppdrag var visst å få i Katinka noe mat. Bene hadde visst vært skikkelig bekymret da hun på forrige sjekkpunkt hadde fått vite at Katinkas niste besto i fire kjekspakker og en Cola Light. Men ingen fare. Katinka hadde fortsatt 3 pakker igjen. Og i colaen finnes det jo ikke næring likevel, så at den var tom gjorde da ingenting? Det som var viktig var at hun hadde mer enn nok mat til oss. Det var jo vi som gjorde jobben!

Vel, selv om Katinka "trippet" etter å komme videre lot hun seg overtale til en kopp varm sjokolade og en halv porsjon med turpasta. Hun måtte låne både kopp og tallerken av Graham, da både det, termos, snø- og solbriller og div. annet i den gate var blitt igjen på Femunden. Dette utstyret var jo ikke på lista over obligatorisk utstyr, så da så.

I nesten to timer klarte han å stanse Katinka. Tusen takk, Graham, det satte vi pris på. Men lykken varer aldri evig. Da tre snøscootere plutselig dukket opp i snøføyka, skvatt Katinka på beina og løp fram for å løfte oss opp. Vi reiste oss nemlig ikke frivillig lenger. For oss kunne Katinka gjerne gå til månen, men vi aktet ikke å slå følge. Katinka derimot stresset noe aldeles for å få benytte scootersporet mens det enda var der.

Vel, vel til arbeid, jenter, sa Taxi bakfra. Etter litt om og menn begynte vi å traske av gårde. Men sporet, det var borte alt. Kun ti meter med spor rakk vi før det var totalt forsvunnet igjen. Nei, nå hadde jeg fått nok! Nærmeste busk, hvor var den. Rett bort for å legge meg oppå den. Det var taktikken vår. Faktisk ikke bare min, men samtlige foruten Taxi skjønte at dette var måten å ta (over-)motet ifra Katinka på. Katinka stoppet gang på gang for å prøve ny lederhund. Hun skjønte at jeg nå var skikkelig lei av den oppgaven. Men kun Taxi hadde lyst til å overta. Og hun skjønte ikke bæra av hva det gikk ut på. Hun ville gjerne løpe, hun. Men ikke oppover. Det var visst mye morsommere å løpe nedover.

Vel, til slutt fant vi en brukbar lederhund. Riktignok ikke så rask at det gjorde noe. Men sta og målrettet var hun. Hun het Katinka. Etter en kilometer med motbakke stoppet hun for å prøve å overtale meg igjen til å overta. Nå gikk det slakt bortover og ikke så bratt oppover og jeg sa meg villig. Nå hadde også Graham fått start på sine. Plutselig dukket de ut av snøkavet og forbi mens Katinka ordnet med linene. Ikke før vi fikk snudd oss var sporet hans også borte. Vi rakk faktisk ikke en meter med spor før alt var tildekket!

Vel, da var det å traske i vei igjen. Ca 4 km til. Slakt nedover til et vann ved navn Drevsjön. Et navn vi forsto. Snøen drev vannrett igjennom lufta. Da vi kom ned til vannet hørte vi huskyspannet oppi bakken på andre siden. Det hørtes ut som de sto fast. "Selv på kartet ser denne bakken bratt ut", sa Katinka. Og her stemte kart og terreng. I bonn var snødynene blitt så høye at de rakk Katinka opp til skrevet. Selv om vi hørte huskygjengen bare en 500 meter unna oss, var det ikke mulig å se at de hadde passert her.

Katinka fram i led igjen. Først for å trampe spor, så bak for å dytte. På denne måten kom vi sakte men sikkert høyere opp i terrenget. Meter for meter. Det ble brått stille oppi bakken. De hadde nok klart å forsere "kneika" nå. Enda noen hundre meter oppoverbakke. Så møtte vi den; Veggen.

Den sto plutselig foran oss. Vi har mange ganger hørt om spann som har møtt "veggen" under langdistanseløp, men bestandig trodd at det kun var en talemåte. Men her så vi den rett forut. Vi skjønte det med en gang. Møter man veggen, møter man veggen. Det var bare å krølle seg sammen med det samme. Nå skulle ingen av oss videre nei. Bare Katinka ville ikke skjønne.

Hun gnålte om at hun skulle på jobben på fredag. Dytta bak og trakk foran vekselsvis. Det virket faktisk som om hun prøvde å gjøre begge deler samtidig. Den eneste hun fikk med seg i forsøkene var Taxi. Taxi er jo så glad i å starte. Men en slede på 80 kg i løssnøen er tung. Og når den i tillegg skal opp en nesten loddrett vegg blir den ikke lettere. Hun klarte faktisk ikke å rikke den engang.

Og vi, vi lå godt vi. Myk, god nysne og ikke så kaldt var det lenger heller. Her var det fint å bli. Katinka derimot virka ganske stressa. "Bare opp 50 meter til. Vær så snill," sa hun. "Deretter flater det ut, bare se her på kartet!" Men jeg har da aldri lært å lese kart. Derimot skjønner jeg godt at en vegg er en vegg. Mørkt begynte det å bli også. Her blir vi og dermed basta!

Allikevel prøvde Katinka seg enda en gang. Hun sto først og vurderte om hun skulle legge ut en del av utstyret for å gå å hente det etterpå, men selv hun skjønte at det ikke var særlig smart i denne føyka og løssnøen. Så spente hun ut alle foruten Taxi som var den eneste som ville opp på beina. Foran med Katinka og Taxi bak. Sammen prøvde de for siste gang. Katinka dro og dro og Taxi hylte og hylte.

Plutselig oppfattet Katinka at noe var galt. Taxi hylte ikke av pur arbeidsglede, nei. Hun hadde fått trekklina rundt bakbeinet. Det gjorde visst virkelig vondt for hun haltet stygt etterpå. Dermed innså selv Katinka at vi hadde møtt "veggen".

Katinka fant det for godt å snu. Hun ville ned i skogen til litt mer ly. Hun tok sleden med seg selv. Den var vist lettere å dra den veien ja. Samtidig lokket hun på oss og sa så flott at nå skulle vi få ligge i teltet hele gjengen. Ha, vi er da polarhunder og vi hadde det da bra her vi lå, vi. I tillegg trodde vi ikke på henne. I dette været her var hun selvfølgelig ikke i stand til å sette opp et telt alene.

Dermed kom hun opp igjen og hentet oss to og to av gangen. Tråkka til teltplass, og det var det. Hun klarte knapt nok å tre i stengene. Teltduken blafra så vi rent hadde blitt redde om vi hadde orket å høre etter. Til slutt innså Katinka nederlaget. Hun fikk te seg som en skikkelig polarhund hun også. Liggeunderlaget i le av sleden. Teltduken bundet fast og snurret rundt soveposen og nedi med seg, med støvler, lue og det hele på.

Jeg hadde i mellomtiden kveilet meg vel til rette på liggeunderlaget. Katinka skumpa meg bort, men hun slokna så fort at jeg ganske raskt fikk kapret plassen min tilbake igjen. Liggeunderlaget var da mitt, var det ikke det da?

Jeg våknet grytidlig, omtrent ved 4-5 tiden om morgenen. Det var Katinka som rørte på seg. Hun våknet visst fordi det plutselig var blitt helt stille. Vinden hadde løyet, men det snødde fortsatt tett. Da hun oppdaget at jeg hadde kapret liggeunderlaget og Trikk og Drude delte på teltduken, ristet hun bare på hodet. Hun var visst bare glad for at ikke Nuuki, Qaila og Taxi hadde tatt soveposen ifra henne, tenker jeg.

Hun var forresten ganske rask til å trekke hendene til seg når hun våknet. Hun er nok ikke en ekte polar, nei. Vi andre polar-jentene hadde klokelig lagt labbene under hodet og halen oppå der igjen. Men Katinka (sin vane tro uten votter) hadde dyttet dem ut av soveposen, ut i sneen. Og slik hadde hun visst ligget en stor del av natten. Hun klagde flere ganger etterpå at det «prikket» i hendene. Nei, ekte polar er hun ikke.

Så begynte hun å bable om «taktikk». Nå var det lurt å komme seg avgårde så fort som svint. Før andre spann kom bakfra. Og nå med en gang slik at sporene skulle forsvinne. Hvis vi måtte gå å brøyte kunne like godt de bak få lov til å gjøre det samme. Men det ble med praten. Hun kom plutselig på at hun også var nødt til å tråkke løype for oss først, for så å komme og hente oss etterpå. Og da ville jo selvsagt sporet hun tråkket for oss ha forsvunnet før vi fikk startet. Dermed snudde hun seg rundt og la seg til å sove igjen. Vi også.

Men ved halv syvtiden var visst nok nok igjen. Nå var det alvor. «Vi har vært her i 14 timer nå, dette har vi ikke tid til», sa hun og ut av posen med henne bar det. Frokost til oss, og så labbet hun i vei. Først opp bakken og litt til. Så kom hun ned igjen, pakket leiren og vekket oss på nytt. Halv åtte var vi startklare. Etter en god natts søvn var det greit nok. Vi hadde nå fått et spor, været var bra, Taxi ikke halt mere og Katinka blid og fornøyd.

Det var hun faktisk opp hele bakken. Fordi jeg fulgte sporet hennes. Hun gikk bak og dytta og vi foran og dro. Teamwork heter det visst på utenlandsk.

Men på toppen avslørte jeg henne. Sporet stoppet. Det gjorde jeg også. Ikke tale om at jeg gadd gå foran her å brøyte lenger. Katinka hadde jo nettopp bevist at hun egnet seg utmerket som lederhund. Nå hadde jeg fungert som leder i ca 22 mil. Nå fikk jommen meg Katinka overta. Det var tross alt hun som ville dette her.

Dermed begynte en usedvanlig morsom periode. Katinka prøvde alle former for ispenning og variasjoner av lederhundkombinasjoner. Fortsatt var det bare Taxi som ville, men hun skjønte jo absolutt ingen ting. I hvert fall ikke at hun skulle fra det ene løypemerket til det andre. Så lenge hun var foran gikk det i hytt og pine. Selv om Katinka prøvde å ha meg og Nuuki på hver vår side av Taxi også. Taxi var og ble sterkest og vi havnet der Taxi ville. Vel, til slutt måtte Katinka bare bite i det sure eple. Enten fikk hun sette seg rett ned å vente på noen bakfra, eller hun fikk gå å tråkke løype for oss. Det ble det siste alternativet.

Dagen begynte å bli varm. Det var helt vindstille og ikke en sky på himmelen. Og Katinka tråkket i vei. Etter en to-tre kilometer så vi antydninger til hvor Graham hadde hatt leiren sin. Men han hadde nok vært litt tidligere oppe enn oss, for sporene var meget svake og nedsnødde.

Vi fikk etter hvert en ganske god rytme i framdriften vår. Først ordnet Katinka alle liner og hunder. Sørget for at vi sto oppreist og i riktig rekkefølge. Deretter ba hun oss bli stående. Katinka trasket så ca 30 meter før jeg syntes hun var kommet langt nok unna. Deretter startet jeg spannet og vi trasket etter henne. Etter ca 50 meter (20 til for Katinka) tok vi henne igjen. Da gikk jeg opp på høyre side av henne sammen med Qaila, og Nuuki tok venstre side.

Jeg delte så ut en vennlig slikk på Katinkas høyre hånd. Det har jeg lært av Katinka. En hund trenger et oppmuntrende ord og litt ros innimellom. Og spesielt en lederhund i singel foran. Nuuki dyttet vennlig borti venstre hånd, og Qaila dytta nakkelina godt oppi knehasene til Katinka, slik at hun falt på kne. Dermed ble det bråstopp og hele spannet lignet et trekkspill. Og så kunne Katinka begynne å ordne liner og hunder på nytt igjen.

Etter ca halvannen til to mil på denne måten, kun avbrutt av en lengre utforbakke hvor jeg tok ledelsen selv, følte vi at Katinka var blitt grundig opplært som lederhund. Hun var faktisk blitt ganske dyktig, men det hadde vært en fordel om hun hadde tatt med seg ski. Da ville det ha gått betraktelig fortere. Særlig på slutten hvor Katinka stort sett gikk og brøytet til opp på knærne.

Sporene til Graham og de 12 huskyene ble tydeligere etterhvert. Her måtte han ha vært omtrent idet vi startet i dag morges. «Ja, ja. Da er han vel i mål omtrent nå da» kom det i fra Katinka. Det var vel «bare» en seks-syv mil igjen herifra. Og Bodil med sine åtte huskyer hadde vel ligget og sovet lenge alt. I hvert fall tenkte vi det da. Men merkelig nok hadde enda ingen dukket opp bakfra.

Og rundt en sving opplevde vi «himmerik». Ferske snøscooterspor. Ikke bare etter en, men etter mange. Fast fin løype. Og utforbakke også. Det var så deilig at Katinka sporenstreks ble degradert til å stå på igjen og vi la ut i frisk galopp (i hvert fall nesten frisk) nedover bakkene.

Galoppen varte ikke akkurat lenge. Ikke snøscootersporene heller, men det var kommet en litt ny driv over oss nå. Og der scootersporet tok av, fortsatte Grahams spor tydelig. Her hadde han vært, ikke bare en, men hele tre ganger! Han hadde i første omgang ikke sett hvor løypa vår tok av fra den merkede scooterleden. Han hadde dermed fortsatt rett fram i en drøy mil til, fram til Flötningen. Der hadde han snudd for så å kjøre tilbake. Fortsatt uten å finne løypa vår. Men denne gangen hadde han snudd mye raskere for til slutt å finne ut hvor ANTAGELIG løypa vår gikk.

Jeg var lykkelig for at han var foran oss nå. Her nede i skogen var alle konturer av spor dekket av 40 cm nysnø. Og på toppen av det hele var ikke løypa stikket! Der hvor sporet tok av var fortsatt merkingen igjen ifra vi kom her første gang. Og da var det riktig at vi skulle fram til Flötningen! Graham hadde selvfølgelig sett merket rett foran seg som sa at han var på rett vei. Og det nøyaktig der han skulle i nitti graders sving til venstre. Den der hadde ikke Katinka tatt heller. Selv om jeg tror hun hadde reagert før vi var helt framme ved Flötningen.

Vel, herifra og inn var det «bare» 6 mil igjen. Trodde vi. Helt til vi skjønte at Grahams hunder heller ikke var i stand til å lukte sporet under bortimot en halvmeter med nysnø. Men det var først litt senere. Først passerte vi et myrhull med vann. Katinka bråstoppet oss og fram med forkopper og suppeutdeling. Når vi nå først hadde stoppet ble det en matbit på oss også. Til og med Katinka fylte opp den nå tomme colaflasken og tok seg en kjeks.

Ti minutters pause sa hun, men det ble bortimot en time før vi var igang igjen. Alt hadde liksom begynt å gå i sakte kino. Ikke bare vi men Katinka også. Hun la seg godt til rette på sleden med ansiktet i sola. Hun rett og slett lå der og solte seg.

Men sånt straffer seg! Kjører man løp, må man ikke legge seg ned for å sole seg, nei. Mens vi lå der, spiste konkurrentene seg innpå oss bakfra. Ikke mange minuttene etter at vi startet opp igjen kommer to malamutespann sigende innpå oss. Det er Kristin og Olav som kommer.

Vi går høflig til side så raskt de tar oss helt igjen. Det er klart de skal få lov til å gå foran. De holder jo et litt høyere tempo enn oss. Og vi akter ikke øke tempo nå! Etter en masse om og men, får til slutt Olav overtalt sine fem til å passere. De syntes, akkurat som vi gjorde, at det var hyggelig med et spann foran. Og aldeles ikke fullt så hyggelig å være forrest selv. Det er bare kjørerne våre det som liker det derre med å komme først. I hvert fall etter så mange mil.

Etter at Olavs hunder passerte, smatt Kristin sine også raskt forbi. Kristin, Olav og Katinka ble stående en stund å prate. Vi benyttet øyeblikkelig sjansen til å rulle oss sammen igjen. Alle vi firbeinte. Kristin og Olav lurte på om Katinka også hadde sett en skrevet melding ifra Bodil oppi lia. Men nei, det hadde hun da ikke. Ikke vi heller. Det hadde visst stått med store bokstaver i snøen; Jeg vil bli hentet. Bodil. Samtidig uttrykte alle tre at de var noe tvilne til at det var her sporet skulle gå.

Vi begynte å rusle igjen. Tre spann på rekke og rad. Det gikk litt på kryss og tvers, og opp og ned. Virkelig bratt opp og ned. Vi var nok ute på en skikkelig skautur. Her kunne det umulig være riktig løype. Men uten stikker, og uten noe annet å forholde seg til var det mer behagelig å fortsette i Grahams spor.

Til slutt fikk visst Olav nok. Han stoppet og etter en diskusjon tok han fram mobiltelefonen. Her var vi kommet inn på norsk side så den fungerte. Og svar fikk vi. Jo, Graham var nå kommet fram til «røret», neste sjekkpunkt. Dermed kunne vi trygt fortsette i hans spor. Det endte opp dit vi skulle. Samtidig meldte han ifra om skriften i snøen. Og det var riktig at ikke Bodil hadde kommet fram. Hun hadde fått trøbbel under uværet og var inntil videre «savnet».

Etter halvannen time på skautur kom vi inn på det riktige sporet igjen. Omtrent på den plassen hvor vi hadde begynt å dra ut til siden. Ja, ja. En liten ekstra sløyfe gjør vel ingen ting tenkte vi.

Taxi og Qaila fikk etter hvert en del problemer med ising under labbene. Qaila hadde allerede gått med sokker på forbeina en stund for å unngå det. Katinka stoppet oss i ett sett for å fjerne is, eller rette på sokker. Dermed dro de andre spannene lenger og lenger i forveien. Til slutt kunne vi bare vinke farvel. Og dermed var vi alene igjen.

Ca halv syv om kvelden kom vi fram til røret. Det vil si at vi hadde brukt omtrent 5 timer på de siste 15 kilometerene! Hurra for oss. Vi kunne trøste oss med det at de andre to spannene ikke hadde brukt så veldig mye kortere tid. De var visst framme på sjekkpunktet ca 10 minutter foran oss. I tillegg hørte vi et rykte om at Graham hadde brukt 14 timer på samme distanse! Men det må ha vært inkludert turen oppom Flötningen.

Heldigvis hadde allerede Katinka innsett at vi ikke kunne slå verken Kristin eller Olav. Kristin for nemlig ut ifra sjekkpunktet i det vi kom inn. Og Olav begynte å gjøre seg klar til å gjøre det samme. Vi var et øyeblikk litt redd for at hun skulle fare etter dem, men heldigvis; «Ta det med ro damer. Vi skal ha pause. Både mat og vann skal dere få nå.»

Like etterpå dukket Bene opp. «Jøss er dere her?» sa hun. Ingen hadde ventet oss enda. Bene var blitt bedt om å stille opp fra klokken syv og utover. Men enda hun kom for tidlig fikk hun ikke hilst på de to første spannene. Vel, det gjorde ikke oss noe. Da kunne hun jo heller hilse litt på oss isteden. Halvannen time med pause spanderte Katinka på oss her.

«Bare fire og en halv mil igjen,» smalt det sukkerblidt ifra Katinka. «Dere brukte bare drøyt tre timer hit opp på oppoverturen.» Å, den tonen kjente jeg vel godt nok nå. Nå var det på’n igjen. Men nå var Taxi og Qaila virkelig slitne. Det hadde nok tatt på en del den isingen. Det var så vidt Katinka fikk dem igang. De første hundre meterne var vi nok ikke et veldig flott syn, nei. Stive etter hvilen og lett sårbeinte hele gjengen. Spesielt de to som gikk bakerst nå; Taxi og Qaila. Katinka hadde smørt in alle potene med vaselin hver gang vi stoppet. Og hun hadde smørt ekstra nøye nå på siste sjekkpunkt. Men er man sårbeint så er man sårbeint.

Igjen begynte Katinka å minne oss om at hun skulle faktisk på jobben på fredag. Dvs. om 16 timer skulle hun stille opplagt og utvilt til en ti-timers økt bak rattet som varebilsjåfør. Og i mellomtiden skulle vi fullføre løpet og hun kjøre oss hjem. En biltur på ca 30 mil ville jo også ta sin tid. Ja, ja, da var det bare å traske i vei da. Det var jo viktig å passe på at Katinka skulle få beholde jobben. For uten den ville hun ikke hatt råd til å kjøpe hundemat og det hadde vært skikkelig krise!

Vi brukte «noe» lengre tid på tilbaketuren, ja. Omtrent det dobbelte for å være nøyaktig. Enda det nå gikk nedover isteden for oppover. Vel hadde vi enda en vanningspause, men den var da ganske så kort. Katinka ble for øvrig veldig stille bakpå der etterhvert. Hun var vel ikke trøtt?

De siste milene prøvde hun gang på gang å se på kartet. Terrenget var så likt overalt her. Det begynte å blåse opp og snø igjen. Det var mørkt og sporet forsvant over lengre strekninger. I tillegg begynte hodelyktens batterier å takke for seg. Riktig nok var sporet merket herifra og inn, men her var det også et utall av andre løyper som var merket. Vi satt hele tiden med en følelse av at vi gikk i ring. Om igjen og om igjen kom vi til steder vi syntes å kjenne igjen. Var det virkelig så langt til mål, eller hadde vi tatt inn på feil spor?

Men endelig så vi et lys i det fjerne. Plutselig var det en stemme ved siden av oss som gratulerte med fullført løp. MÅL. Klokken var nesten 2 om natten. Og på andre siden av veien så vi det fineste synet vi hadde hatt under hele turen; BILEN VÅR. Skal si vi ble glade. Vi satte opp et tempo som fortalte Katinka at hun på langt nær hadde tatt alle kreftene ifra oss, selv om hun trodde det for få øyeblikk siden. Det var like før vi ruste inn i bilen med slede og det hele.

Av med seletøy, rulle oss rundt. Bore hodet godt ned i halmen i burene våre. Pluss en god porsjon med mat. Det var deilig det.

Skal si vi sov godt. Katinka bevilget seg tre timers søvn før hun igjen vekket oss. Vi burde bevege oss litt rundt syntes hun. Det syntes ikke vi, men veterinæren hadde gitt det rådet for at vi ikke skulle stivne helt. Labber ble sjekket og muskler ble massert. Det var i hvert fall godt.

Katinka begynte å pakke sammen. Ganske raskt og ikke så nøye. Klokken syv om morgenen var vi klare for hjemreise. Bilturen husker jeg ikke stort ifra. Da sov vi godt alle sammen. Foruten Katinka da, heldigvis. Halv tolv var vi hjemme igjen. Det var akkurat tidsnok til at Katinka rakk å fore hele gjengen her hjemme før hun dro på jobben klokken 2. For oss var i hvert fall turen over, selv om Katinka stresset videre. Hun var tilbake fra jobb ved 12-tiden natt til lørdag.

Vi var skjønt enige om at dette hadde vært en litt vel tøff uke, og resten av vinteren tok vi det faktisk ganske rolig. Ingen flere langturer. Bare korte kose-turer. - Jeg tror faktisk selv Katinka hadde fått nok.

Belle