.
Politimesteren hadde pekt på en langkjetting med ti hunder. "Dette er hundene til "Paul", han står oppført med to stykker til salgs." På avstand så de ut til å være hunder av bra type. Forholdsvis høye og velbygde og ingen ekstremt små. Men alle var meget magre.

Etterpå gikk jeg en tur ned til dem og oppdaget raskt at hvis jeg skulle ha noen av disse, måtte det bli de to nederste. De øvrige var det ikke mulig å nærme seg. Samtlige hev seg i kjettingen for å få tak i meg. Og absolutt ikke på en hyggelig måte. De to nederste derimot la seg bare flatt ned. Det så ut som om de prøvde å bore seg ned i bakken så jeg ikke skulle få øye på dem. Jeg måtte løfte dem opp på beina for å kunne få sett hvordan de så ut.

Senere på dagen fikk jeg tak i "Paul". Han var forholdsvis ung og så meget herjet ut. Han hadde arr på kryss og tvers i hele ansiktet. Det kunne jo være knivarr, men for meg så det ut som om han muligens hadde hatt litt for nær kontakt med de 8 øverste på langkjettingen. Han tok med seg pisken da vi skulle ned til hundene. "Vent her", sa han. "De skal bare først få seg ukens omgang." Så fløy han opp og ned langs kjettingen og delte ut pisk til hele gjengen, uten unntak. "Dette må de få hver uke for at de skal ha respekt", var kommentaren da han kom tilbake. Samtlige hunder lå flatt nede og vi kunne gå bort for å se.

.

.
Jeg kjøpte de to nederste. Miki (liten på grønlandsk) - en høy, velbygd tispe - og Amaroq (ulv, på samme språk). Miki var forøvrig den eneste av de 12 første som faktisk ble med oss. Hun klarte til og med å få hedersposisjonen som lederhund på forreste spann til Sydpolen i ettertid. Beste hund på laget var kommentaren i fra sydpolsfolket. Men det er Amaroq jeg tenker mest på.

Amaroq var seks år gammel etter eiers opplysninger. 6 år er mye på Grønland. Amaroq hadde nok vært avlivet på vårparten om ikke "Paul" hadde et håp om et salg til oss. Jeg må også samtidig innrømme at jeg har hatt flere 12-13 år gamle hunder her hjemme som både har hatt bedre tenner og sett yngre og sprekere ut enn Amaroq gjorde da jeg kjøpte ham.

Jeg hadde 3-4 uker på meg til å fore og stelle. Mat kan gjøre underverker og vi hadde med mer enn nok. Men allerede etter 50 meter i fra kjettingen begynte tvilen å melde seg for alvor. Miki hadde vært heldig. Hun hadde stått bundet slik at hun kunne drikke av en liten bekk som rant forbi. Amaroqs kjetting hadde vært akkurat litt for kort. Noen vannkopp hadde jeg heller ikke sett.

Jeg hadde fått henvist et sted jeg kunne ha hundene litt utenfor byen og jeg var nå på vei dit med mine to første kjøp. 50 meter i fra kjettingen datt Amaroq sammen. Han var ikke i stand til å gå en meter til. Dermed var det ingen annen måte å gjøre det på enn å ta ham på nakken. Heldigvis gikk Miki selv. Vi var nok litt av et syn for byens befolkning, den stolte ekspedisjon in spe. Først jeg med Amaroq på nakken, og så Miki på slep bak.

Vel nede på "plassen vår" fikk begge to en flott plass med rennende friskt vann forbi. I tillegg fikk de mat. De hadde nok aldri smakt tørrfor før, men de sa så absolutt ikke nei takk. Først fikk de en liten porsjon. Så kom jeg tilbake noen timer senere og delte ut enda en porsjon. Da jeg kom tredje gang på samme dag, trodde de nok ikke sine egne øyne.

Miki hadde allerede tødd opp og var nå ikke redd for meg mere. Hun hylte og skrek og kastet seg over maten. Men Amaroq var mer skeptisk. Han gjemte seg nedi bakken fortsatt. Men maten hans forsvant den også.

Slik gikk dagene. Jeg vandret rundt og så på hunder kun avbrutt av foringsvisitter til plassen vår tre ganger om dagen. I tillegg satt jeg sammen med dem og delte ut kos og klapp. Noe sånt hadde de nok aldri opplevd før.

.

.
Jeg tror det var den fjerde eller femte dagen jeg hadde hatt dem, at jeg merket en forandring hos Amaroq. Isteden for å prøve å gjemme seg når jeg kom, sto han og logret. Det kom en svak, forsiktig lyd som lignet litt på et raut og han kom frivillig bort for å få en klapp.

Jeg hadde i mellomtiden også fått leid meg en hybel i et hybelhus som lå noen hundre meter i fra "plassen" vår. Hvis jeg satt i vinduet hadde jeg fin utsikt til hundene som etterhvert var blitt flere og flere.

I løpet av den neste uken jeg hadde ham, fant han ut hvor jeg bodde. Han satt hele tiden å så mot hybelhuset. Jeg kunne sitte inne å se ut og han satt som en marionett og bare stirret mot hybelen. Folk kunne gå rett forbi uten at han reagerte. Folk kunne også gå både ut og inn. Han satt bare å så. Men så fort jeg kom ut reiste han seg. Hvis jeg gikk en annen vei, satte han seg rett ned igjen og så etter meg. Gikk jeg derimot nedover mot hundene, vrikket han på hele kroppen og jublet med sitt hese raut.

Det som var mest rørende var at han tydelig viste at det var meg han var glad for å se, ikke maten. Han måtte først få klappen sin, så kunne han begynne å spise.

En så total forandring på så kort tid har jeg aldri sett før. Andre mennesker kunne gjerne gå bort til ham. Han krøp ikke sammen mer, men var heller ikke interessert i å ta kontakt. Det virket nesten som om de var luft for ham. Da de andre to jentene kom, ble vi enige om at de også skulle fore hundene for å bli kjent med dem. Men Amaroq, som i mellom tiden hadde klart å legge på seg litt, ville ikke ha. Han ventet bare på meg.

.

.
Rett før de andre to kom til Grønland hadde jeg fått tilslaget på et helt ti-spann. Det var et spann som var blitt "foreldreløse" i forbindelse med en drapssak. "Far sjøl" var gått bort og "mor" satt inne. Hun hadde selvsagt bare stukket etter hånden hans i selvforsvar. Men så ville det seg desverre slik at hun i stedet traff ham to ganger i hjertet. Sånn kan det gå, og dermed var flokken blitt foreldreløs. Den enes død, den annens brød ... og jeg hadde plutselig mer enn nok hunder å velge mellom. Hadde rett og slett fritt valg på øverste hylle.

Jeg fikk hjelp av naboer til å plukke ut lederhunden. I tillegg tok jeg med tre ekstra. Dermed satt jeg med 20 hunder. Fire for mye. Med tanke på mine første kjøp var det godt for oss å ha noe å velge i mellom. Men det var ikke godt for meg. Vi hadde nemlig gjort en avtale på forhånd med Den Norske Sydpolsekspedisjonen 1990 bestående av Ralph Høibakk, Herman Mehren, samt brødrene Sjur og Simen Mørdre.

De skulle overta hundene etter oss. De forventet dermed at jeg skulle plukke ut hunder som ikke bare skulle være gode nok for oss, men som også skulle være i stand til å gå videre til Sydpolen etterpå. Og Amaroq var selvskreven som en hund som høyst sannsynlig ikke ville være i stand til å bli med dit. Antagelig var han knapt nok i stand til å bli med over isen. Hadde vi ikke hatt valgmuligheter hadde vi nok tatt ham med, men ikke sendt ham videre. Så hva gjør man da? Å levere ham tilbake til tidligere eier var selvfølgelig helt utelukket. Jeg forhørte med rundt blant danskene i byen om det var noen som ønsket seg ei "kosebikkje". Alternativet var avlivning.

To dager før vi dro, fikk jeg tilslag hos en danske som ville ha seg et eget spann. Han hadde to i fra før og kunne godt tenke seg alle som evt. ble til overs. To av dem hadde jeg allerede gitt tilbake til sine tidligere eiere. Men han fikk to, bla. Amaroq. Jeg har i ettertid tenkt en god del på hvordan det gikk med ham. Var det riktig å gi ham videre?

Det var veldig sårt å gå forbi den plassen han bandt dem på. Den lå i mellom hybelen og oppstallingsplassen til resten av gjengen. Amaroq fortsatte å stirre opp mot vinduene på hybelen og hilste meg velkommen hver gang jeg gikk forbi. Men han ble mer og mer trist i "stemmen" for hver gang.
.

Siste gangen jeg så ham var da vi fløy over ham i retning innlandsisen. Han satt som en marionett og så, og så ... mot hybelen ....