En avklaring:

Denne fortellingen er følgelig heller ikke noe unntak fra dette. I og med at det jeg forteller om egentlig er et enkeltfenomen, men som nok ble erfart gjennom flere år, finner jeg det riktig å idyllisere noe, og ut fra det ovenstående vil det heller ikke gi et helt utfyllende bilde av det som faktisk skjedde. Men like sant blir det likevel, iallfall for meg. Hadde teksten derimot dreid seg om min egen oppvekst eller om det å vokse opp i Hemne den gangen, ville jeg nok ha vært nødt til å kle av en langt større og mer problematisk historie, og da ville det vært både naturlig og helt nødvendig med et mer holdbart historiefaglig og dermed også et langt tydeligere kritisk perspektiv.

Dette er imidlertid en annen type historie, men like viktig for det. Jeg ønsker å fortelle om noe perifert som på flere måter var en viktig del av min egen dannelsesreise som startet i Hemne på femti- og sekstitallet, og det er interessant i seg sjøl at det ikke en gang er sikkert at særlig mange tenker over eller setter ord på slike fenomener i dag. Og slik er det ofte med minner; de kan være vanskelig å holde tak i over tid, fordi de hele tiden må vedlikeholdes og pusses på. Hvis ikke mister de sin betydning og ramler ut av vårt bevissthetsrepertoar.

Det må sjølsagt understrekes at dette fullt og helt er min egen versjon av et minne jeg bærer i meg, og det hele blir fortalt akkurat slik jeg ønsker det. Etter en viss vurdering valgte jeg til slutt et dobbeltperspektiv, der jeg går ut og inn av opplevelsene fra den gangen, slik at jeg  kan kommentere dem med dagens muligheter til refleksjon og avstand. Dette er et bevisst og strategisk valg, der jeg fritt kan trekke fra og legge til det jeg ønsker.

Aldersspredningen er merkelig stor; fra tiårsgamle veslevoksne djupinger til bortimot 25, kanskje 30 år gamle heimfødinger med en viss, men absolutt ikke ubetinget verdighet. Noen, sannsynligvis de yngste, stiller i heimstrikka ullgensere i mange forskjellige mønstre. For det visste vi tidlig og etter hvert også av erfaring, at gensere var noe vi måtte bruke når mora vår frøs.  

Enkelte andre; og muligens de som er litt eldre har mørkeblå eller falmete anorakker i varierende blåfarger. Men de som virkelig mente de betydde noe i denne og andre sammenhenger, har på seg skitne, gulkvite anorakker av ukjent opphav. Det gikk imidlertid visse rykter om at dette kunne være vinterkamuflasjeklær brukt av milorgkarer eller ”gutta på skauen” bare noen tiår tidligere. Men når jeg riktig tenkte meg om, og såg grundig på hvem som egentlig bar disse anorakkene, ble nok dette svært problematisk å forholde seg til. 

Det som iallfall står tydelig for meg når jeg tenker tilbake på disse årene, er at vi var temmelig uensartete og bortimot uformelige i klærne våre. Men vi var alltid godt kledd for årstida, og jeg husker spesielt de varme og heimstrikka underbuksene som gikk ned mot kneet. De berget meg mang en hustrig vinterdag. Og bøter var det både på bukser og jakker, og få gjorde seg stort av det, for slik var det i tiårene like etter krigen. Mødrene våre sydde om og reparerte til stadighet, og på grunn av aktivt uteliv var slitasjen på klærne våre så stor at det ble merker av det i mange farger. 

Jeg kan imidlertid med sikkerhet hevde at statusen og verdigheten i egne øyne, på tross av slitte klær varierte fra betydelig til formidabel, men det kunne vel likevel være slik at vi innimellom kunne tvile litt på evnene våre i forhold til det oppdraget vi var ute på. Det var også helt naturlig.

”Jævelhuva”:
Mens flokken vokste ble det tydelig at vi hørte sammen på et vis. Det var riktignok slik at mye skilte oss, både av opphav og bygdestatus, men noe bandt oss også sammen. Sjøl om vi alle var hemnværinger, så var det ikke det som representerte det viktige kittet i denne sammenhengen. Gruppas eller ”stammens” samlende uttrykk finnes på andre og mer synlige områder, og i det ytre var det nok ”jævelhuva” som var vårt fremste kjennetegn der vi gikk mot markavegen på ”Kjørsesida” av raet mellom ”Bøgda og Øra”. Vi stoppet opp ei stund på brua der Søas rolige vassføring avløser Storvatnets vindstille overflate, før vi dro oss oppover bakkene mot Skeiet.

”Jævelhuva” hadde en nesten trolsk og symbolsk betydning for oss. Den var kjennetegnet ved vinkelformede øre-varmere, ikke ulik en djevels ører, og en liknende spiss som gikk ned i panna, der de norske flaggfargene markerte ”att-fram” på lua. Denne merkelige lua avgjorde på mange vis om du var innenfor eller utenfor stammen, og de aller fleste bar en eller annen utgave av den. Noen trakk den godt nedover ørene, mens andre brettet opp djevelørene for riktig å understreke et allerede mer enn tøft nok uttrykk. De yngste, som kanskje var med for første gang, hadde muligens en viss sjenanse over at de bare hadde ei vanlig tjukk lue i ull med en over-dimensjonert topp i spraglete farger. Men det var en tydelig, om ikke uttalt raushet i gruppa som inkluderte førstereisguttene også.

Når det gjaldt ”jævelhuva”, så var den heimstrikkede i mange forskjellige nyanser i blått, selve ursymbolet med klare linjer bakover til Hjallis og Ballangrud, mens den nye kvite og maskinstrikkede representerte den moderne tida med Kuppern og Per Ivar Moe, og ikke minst Stein Johnsons skøyterevolusjon fra 1963, da sovjetrusserne, svenskene og hollenderne ble vist til plassene bak de norske i flere mesterskap, eller storløp som vi sa den gangen. På tross av at disse to utgavene av ”jævelhuva” ga en viss posisjon i flokken, var det faktisk noen av de eldste som hadde sjøltillit og status nok til å tørre å gå med den blå og kvite kongsberglua, som de fleste skihopperne brukte. Sjøl om Engan, Brantzæg og Wirkola var populære og virkelige helter, var det klart at kongsberglua førte til litt uro og kviskring  i gruppa. Men siden det bare var de eldste som brøt litt med å bruke denne lua, var det ingen som sa noe. Dessuten hadde det ingen betydning i forhold til formålet med prosjektet vårt. 

Vinddalstjønna:
Vinddalstjønna lå der med speilblank stålis i det jeg den gang oppfattet som et trolsk landskap. Isen hadde svake bølgespor etter vindslag under innfrysinga, mens noen luftblærer med gråere is brøt enkelte steder det ellers så glatte helhetsinntrykket. Vinddalstjønna var alltid tidlig islagt, og ikke bare på grunn av at den var så lita. Den ligger nå som da i ei naturlig kuldegrop i et myrlendt terreng, og sjøl om det var et godt stykke å gå for de yngste av oss, var den en fantastisk boltreplass. Det hele var så spennende og fint at vi nesten mistet pusten. Det var som om vi ikke helt kunne tro på det vi så og opplevde. Kanskje tenkte jeg og flere med meg innimellom at det nesten var litt for godt til å være sant.

I og med at flere av oss gikk på skolen seks dager i uka på sekstitallet, visste vi godt at det bare var noen få søndager i året vi kunne møte vinteren gjennom ei tidlig tilfrosset tjønn. Det at det var en så sjelden opplevelse, var vel en av grunnene til at vi var så utrolig spente i det vi nærmet oss den speilblanke isen med den knallharde og forlokkende overflaten. Vi mer kjente enn visste at dette var stort, og at dette var det ikke gitt at alle fikk være med på. Vi var på mange vis de heldige utvalgte og Vinddalstjønna var vårt hemmelige møtested.

Skøytene:
Hver og en av oss fant en stein, ei tue eller ei rot å sitte på. Og nå skulle skøytene tas i bruk, og dem var det mange typer av.

Alle de eldste hadde stort sett ”skoskeisa”, eller pansere med faste sko som mange sa. Disse var knyttet sammen med lissene, slik at de kunne henges rundt halsen. Hos noen hang de og dinglet høyt opp foran på brystet. Jeg husker at jeg syntes det så dumt og barnslig ut. Da var det annerledes med de aller tøffeste av oss som brukte å holde i dem. Dermed kunne vi på en proff måte kvile underarmene på skolæret og dra ned skøytene på hver side av kroppen. For å få til dette trengte vi det jeg den gangen oppfattet som utrolig lange skoreimer. Andre hadde skøytene i sekken, sammen med matpakken og varm drikke, men noen bar også skøytene sine i hendene med fingrene hardt knyttet rundt stålet, slik at de vendte opp ned. Uten godt tovete ullvotter ville dette ført til kronisk neglesprett.

Nå ble det også tydelig å se hvem som hadde slipt skøytene sine, og det var de samme som året før. Dermed visste vi hvem som var de farligste konkurrentene også dette året. Alle skjønte at de som gikk på sløve skøyter i oktober også hadde det samme elendige fraskyvet under det viktige klubbmesterskapet seinere på vinteren. De var sjølsagt helt ufarlige. Det visste alle. Skøytene måtte være skarpe som kniver. 

De eldste prøvde seg fram med lange glidende skjær og var snar til å legge ei arm eller to på ryggen. Det var som om de ikke trodde det var riktig å gå på ”skeiso” med armene veivende til sidene. Vi som var litt yngre var nok til å begynne med både kjappere i takten og snarere til å ta opp igjen ferdighetene fra året før. Derfor ble det med en gang tydelig at her skulle de eldste virkelig prestere for å makte å holde oss stangen. De aller yngste holdt på mye for seg sjøl nær land og satt nok mest på baken, men reiste seg kjapt for å øve videre på å balansere på skruskøytene sine. Og framgangen kom forbausende fort.

 Fellesstarten:
Det var flere måter å konkurrere på. En slags uryddig og kaotisk fellesstart ble mye brukt når vi skulle gå langt. 
Da ramlet den ene etter den andre av etter hvert som rundene ble mange. Det var heller ikke sikkert at de eldste klarte å holde på lengst. Det kan henge sammen med at noen av dem både røykte og ikke var særlig ivrige i å trene, slik at formen ikke var all verden. Men jeg syntes det alltid var litt rart å oppleve at de plutselig reiste seg opp når de merket at vi som trente litt om sommeren, kom opp på siden av dem etter at vi hadde gått ei stund. Og da var løpet egentlig over, særlig fordi vi var usikre på reaksjonen til de eldste, hvis vi hadde fortsatt å gå videre.

Det var ofte svært spennende samløp, siden vi i utgangspunktet var tidsmessig like, men det var viktig at det alltid måtte ”utropes” en vinner. Det kunne nok innimellom oppstå krangel om hvem som var først i mål, men det ble slik at det ble avgjort hvem som vant. Det siste ordet i slike saker var det antakelig de beste og eldste skøyteløperne som hadde. Jeg kan iallfall ikke huske at jeg noen gang opplevde at posisjonen som overdommere ble diskutert. Men meningene om avgjørelsene var delte og ble heftig debattert, ikke minst i dagene etterpå.

Heimvegen:
Tussmørket kom fort på klare høstdager, også den gangen. Men det virket som lyset og dagen utsatte avskjeden lengst mulig, for riktig å understreke og juble over innsatsen og energien vi hadde lagt ned. Dermed fikk vi muligheten til en bonus i form av noe ekstra tid, før mørket skapte for farlige forhold for vilter korslegging i fellesstartliknende kappløping der nesten alle midler var tillatt.

De yngste av oss ble litt stillere og trakk nok noe nærmere de eldste da vi startet på vegen heim. Og ingen syntes det var noe rart. Så vidt jeg husker, hørte det med til de absolutte sjeldenhetene at noen forsøkte å skremme andre i halvmørkret. Det var i stedet en svært så samlet flokk som vendte heim til søndagsmiddagen. Kropper i alle størrelser småsprang ned til Skeiet for deretter å trekke i forskjellige retninger ned i Bugen og på Øra, bort til Støa opp til Stølan og Buktåsen, og andre steder lenger unna.

De kollektive og individuelle erfaringene fra slike turer i barndommen og ungdommen i Hemne, har blitt ett av mine beste voksenbilder på hvordan det tilfeldige og oppdragende fellesskapet kan inneholde kvaliteter som det moderne samfunnets organiserte aktiviteter sjelden makter å frambringe. Hvis jeg har rett i dette, og det tror jeg at jeg har, så er det kanskje verdt en tanke eller to når vi kjører ungene til og fra den ene aktiviteten etter den andre, med høg puls og nesten konstant dårlig tid og samvittighet.

Jeg håper likevel at alle, et eller annet sted i minnet sitt, kan oppleve å ha erfaringer som gjør det mulig å huske ei vinddalstjønn seinere i livet. For det er i historiene om vinddalstjønnene i våre egne liv vi kan nå inn til kildene våre, og til opplevelser og erfaringer som er så uendelig mye rikere og viktigere enn det voksne kan evne å skape for barna sine !

Derfor handler denne lille teksten om en viktig del av min dannelsesreise. Og på et vis handler den også om noe av det samme som Olav Duun skriver om i romansyklusen ”Juvikfolke”, når han skaper verdenslitteratur i den fenomenale skildringen av det som påvirker og utvikler Odin Sætran under oppveksten i Ytternamndalen og ”lande i eventyre”.

Rognli, Lade Alle 48
7041 Trondheim 

Romjula 2006 og juli 2007