Mitt bilde er ufullstendig ! Det viser Malmplassen ved Eidet en vinter-dag 2009. Brøytet, med flombelysning, klar til å ta imot trenende fotball-spillere, - men plassen er foreløpig tom. For mitt indre øye ser jeg for meg et annet bilde, der idretts-plassen er full av liv – ikke av fotballspillere, for fotball var den gang for mer enn 50 år siden bare en sommeridrett. Derimot ser jeg ”Plassen” vår full av SKØYTELØPERE.

I 50-åra, da Hjallis var konge på isen, var det mange av oss ungene ved Eidet som ble bitt av skøytebasillen.
Vi hørte på referat og opptak fra skøyteløp i radioen og fattet interesse for denne idretten gjennom den legendariske sportsreporter Finn Amundsens engasjerte skildringer.  Vi ”så” bragdene til Hjalmar Andersen inne i hodet vårt. Vi ”så” da han passerte Sugavara med en runde. Vi noterte ivrig rundetider, kjøpte ”Sportsmanden” i kiosken til Bibbi på Stensli stasjon, klippet ut bilder på idrettsheltene og limte dem inn i kladdebøker med mjøllim.

 Flere og flere fikk tak i skøyter. Det skulle helst være ”pansere”- lengdeløpsskøyter, og arenaen var først elva utenfor Kølbotnet eller Smemoen. Skøytene ble festet til beksømskoene med remmer. Det verste var ”feskrema”, for både remmene og hullene utvidet seg, og skøytene hadde dermed en lei tendens til å falle av.  Det ble ofte blåfrosne fingrer ja.

Det skjedde en liten revolusjon ved Eidet i 1955, da det ble lagt is på Malmplassen. ”Kunstis” så å si.

Det fantes nemlig i grenda noen voksne ildsjeler som også hadde fattet interesse for denne idretten. Han som førte an, var telegrafist ved Stensli stasjon, Odd Skjølsvold. Han var ungkar, og på fritida likte han å engasjere barn og ungdom i idrett.  Han fikk med seg  andre voksne oppi ”gaten” ved Stensli og ved Ea til først å sette i gang en måkedugnad på Malmplassen. Med en del store og mange små ivrige hender med spader gikk det fort å rydde en skøytebane. 

I første omgang ble det lagt is ved å kjøre vann i store tønner fra elva – med hest. Gunnar Eidet stilte med Gålamerra. Og fra Tamlaget kom Ola med hest og sønner og hjalp til. De karene var ikke redde for umaken! Vi ungene stilte med vassbøtter. Det ble mange vendinger ja! Men vi var mange, og vi var ivrige!

Det kom riktignok noen tekniske forbedringer etter hvert, idet banen kunne bli ryddet for snø med brøytebil hvis det hadde lavet ned ei stund. Det skjedde også noen ganger at brannvesenet la sine øvelser til Malmplassen og sprøytet banen. Denne metoden hadde riktignok en bakside: Så mye vann på kort tid ga ”skråppåis”. Det ble ei tynn ishinne øverst, mens vannet under rant vekk!  Så da måtte vi til pers med bøtter, tønner og hest i alle fall for å reparere alle høla i isen!

Det ble mange og lange dager og kvelder på banen, for vi skulle jo renne også! Og vi tok ofte navn etter våre helter: Én var Hjallis, én var Kees Brockmann, én var Boris Sjilkov, én var Oleg Gontsjarenko, én var Torstein Seiersten osv. Det var stort når vi hadde voksne tilskuere som kunne stille med klokke med sekundviser. Da ble det tatt rundetider! Og en og annen gang fikk vi låne stoppeklokke av idrettslaget – og kunne lese av tidelene! Ble vi for ivrige, for lenge - og for kalde, fantes heldigvis Imbør Ranøien og kafeen like attmed.

Talentet for sporten kunne sjølsagt variere den gangen også. Dessuten var utstyret ulikt. Noen slet fremdeles med sine ”feskrema”, mens noen var heldige og fikk kjøpt seg skoskøyter.  Jeg var blant de heldige. Jeg fikk være med far til Trondheim en gang, oppsøkte sportsforretninga til sjølveste Hjallis, ble ekspedert av helten personlig og fikk med meg ”skoskjesa” hjem.  Andre var av det kreative slaget og fikk laget seg ”skoskjesa” ved å nagle eller skru fast avlagte beksømsko til panserne. 

Når det gjelder tidsriktig bekledning hadde mange av oss skøyteluer med de norske fargene i front, såkalte Hjallis-luer. Noen kjøpt, andre hjemmestrikket. Skøytetrikot sørget mødrene for. De farget strømpebukser blå!

Det var også noen voksne som prøvde seg på kunsten; først og fremst nevnte Odd Skjølsvold, og dessuten en annen ”gataing”, Sverre Rotan. Blant jentene var det sannelig noen kvinnelige pionerer på lengdeløpsskøyter også, i første rekke Else Torske, Berit Kristine Kulbotten og Unni Folde.

Skøyteløperne var stort sett unger og ungdommer ved Eidet skolekrets pluss Tamlagsryssan. Men det hendte vi fikk langveisfarende og hard konkurranse utenfra. Det gikk blant annet store ord om en fra langt oppi bygden, en de kalte Numma. Noe annet navn kjente vi ikke til. Men han skulle være gøørgod!!  Jeg husker ikke helt om han innfridde…

En av våre ivrige og interesserte tilskuere var Ingebrigt Løberg, populært kalt Tusen. Han kunne berette om et barnebarn i Haltdalen som skulle ha god dreis på ”skjesinga”. At han ikke overdrev, fikk jeg senere erfare i et parløp med vedkommende haltdaling. Jeg ble grundig slått – av Ivar Løberg.

For det ble arrangert skøyteløp med premiering i andre halvpart av 50-tallet da”kunstbanen” eksisterte. Folk i grenda ga gavepremier villig vekk. Det vanligste var sølvskjeer og annet bestikk. Disse ble pakket i bomull og lagt i esker, sirlig påskrevet ”gavepremie gitt av…..”. Jeg kan huske en gang premiekomiteen besto av Mimmi og Erik Midtaune oppi ”Gaten”.

Det sto til og med resultatlister i Arbeidets Rett, og de var lange. Og det var jo stas å finne navnet sitt i Retta, sjøl om det ikke sto helt øverst.  Og det var publikum! I et referat fra 1957 er tilskuertallet oppgitt til 250!!  Det hender det ikke er stort flere  på et vanlig  worldcup-skøytestevne i Vikingskipet nå til dags.

En og annen av skøyteløperne fra Ea dristet seg etter hvert til å delta på stevner utenfor kretsen. Vi var faktisk både til Røros og til Støren. Vi fikk oss noen sjokk da. Banene der var jo så store! 400 meter!  Den vi hadde, var vel omkring 300. Ikke rart vi fikk gode rundetider på hjemmebane!  Ved en anledning løp en av våre, jeg mener å huske det var Jon Karstein, i par med en viss Magne Tomassen fra Melhus. Sistnevnte ble senere sammenlagt-verdensmester og verdensrekordholder på 1500-meter. Så det spørs om vi ikke la skøytene på hylla litt for tidlig…

Jeg kikker gjennom vinduet og bort på ”Plassen” igjen. Flombelysninga er slått av.

Og da blir bildet for mitt indre øye enda klarere: Jeg ser tydelig - SKØYTELØPERNE !

Per Olav Almås

Februar 2009