John Sigvard "Sigge" Ericsson er en tidligere svensk skøyteløper, født 17 juli 1930 i Alanäset, nord for Strømsund i Jämtland.

Sigge Ericsson ble europamester i Falun i 1955, verdensmester i Moskva i 1955, olympisk mester på 10.000 meter i 1956. Han tok sølv på 5000 meter i OL i 1956 og bronse i EM både i 1954 og 1956.

Sigge vant tilsammen 11 svenske nasjonale mesterskapstitler: 1,500m i 1954, 1955 og 1956. 5,000m i 1953, 1954, 1955 og 1956 og 10.000m i 1952, 1954, 1955 og 1956. I 1955, ble han tildelt ”Svenska Dagbladets bragdguld” etter overraskende å ha vunnet EM-gull i Falun første helgen i februar, og etter 14 dager senere å ha gjentatt bedriften under VM i Moskva.

Hans personlige rekorder var:
500m: 44.0 (28. Februar 1955 i Tønsberg) - 1000m: 1.31,0 (20. Januar 1958 i Östersund) - 1,500m: 2.11,0 (30. Januar 1956 i Misurina) - 3,000m: 4.45,3 (6. Mars 1956 i Evarnsveden) - 5,000m: 7.56,7(29. Januar 1956 i Misurina) - 10.000m 16.35,9 (31. Januar 1956 i Misurina).
Bildet er linket opp fra http://beeldbank.nationaalarchief.nl

Sitt aller første trofé tok han dog ikke som skøyteløper, men som friidrettsutøver da han vant IFK Östersunds klubbmesterskap for 14-åringer i høydehopp. Vinnerhøyden var 1,45 i saxstil.. Unge Sigge var i også en god spydkaster, men ingen videre skøyteløper. Derfor fikk han, som 13 år senere skulle bli verdens beste skøyteløper, stå i mål når det var ishockey. Faktum er at han ble 17 år før han snørte på seg sine første ”långrör”. Sigge Ericsson avsluttet skøytekarrieren som 27-åring i skøyte-VM på Fyrvalla i 1957. (Kilde: Helsingborgs Dagblads nettutgave 17.07.05)

skrevet av  Øystein Madsen Kjelsås/Oslo 07.02.07

I VM 1953 kom russerne tilbake i internasjonal skøytesport. Deres første mester ble Oleg Gontsjarenko. Året etter vant Sjilkov både EM og VM. De kunne virke uovervinnelige. Men en svenske ville det annerledes. En hvis minne vi bør holde levende, slik vi bør for alle som har tatt hjem både EM, VM og OL gull på 10 000 m. I tiden da allround var det som talte var det bare Ballangrud, Hjallis, Sigge og Schenk som greide dette.

Sigge Ericsson var fra det lille Alanäs noen mil nord for Østersund. Der var det som Sigge skriver i boka "Vinnande Skär", lite av det som nå kalles "fritidstilbud", underholdningen bestod av en juletrefest i januar og et besøk av bygdekinoen i juli. Idretten var en mulighet for adspredelse, og han hadde prøvd forskjellige idrettsgrener da en kamerat fikk ham med på skøytebanen som 19-åring. Han viste talent og treningsvilje og kvalifiserte seg tre år etter til OL i Oslo i 1952. I 1954 ble han nr. 3 på EM i Davos.

Sigge Ericsson går forøvrig inn i rekka av svenske skøyteløpere som har "snytt" nordmenn for OL-gull på 10 000 m. Og dette i storhetstiden for norsk skøyteløp etter krigen da vi hadde langdistansestjerner som Hjallis, Kuppern og Maier.

Det begynte med Åke Seyffarth som vant i 1948, deretter tok Sigge det i 1956. Så kom Jonny Nilsson og snappet det i Innsbruck i 1964 før det mest forsmedelige ranet, da Jonny Høglin slo Maier med 3 tideler i Grenoble i 1968. Bronsemedaljer tok de også, Asplund i 1952, Bäckman i 1960 og Sandler i 1968.

Etter en klubbmatch i Trondhjem i 1955 satt Sigge på hotellet sammen med Hjallis og andre norske løpere og fikk nyheten om at Sjilkov hadde gått 5000 m på 7.45.6. Likevel hadde Sigge tro på at han kunne klå russerne under EM i Falun.

Under tunge forhold på dårlig is, han vant 10 000 m på 18.32.8, greide han det. Det var forresten her Hroar Elvenes vant sin eneste mesterskapsseier, 1500 m på. 2.27.8. Elvenes representerte Norge på 500 m i fire OL fra 1952 til 1964.

VM i Moskva ble en tøff batalje. Foran 100 000 tilskuere som bare heiet på sine egne, og i en isnende vind, klarte Sigge å slå Gontsjarenko og Sjilkov.

10 000 m i OL på et isflak på Misurinasjøen i 1956 ble Sigges siste store triumf. På 5000 m tok han sølv etter Sjilkov, men var sjanseløs på gullet. Sjilkov gikk nesten like fort som i Alma Ata med 7.48.7. Sigge var nesten 8 sekunder etter.

På 10 000 m ble Kuppern den verste konkurrenten. Sigge gikk etter Kuppern som hadde gått på utmerkede 16.36.9. Med fire runder igjen lå han fire sekunder foran. Han forteller i boka si at kroppen nå var blytung, beina kjentes dovne ut og han frøs på føttene. Med sin aller siste vilje pinte han de siste krefter ut og tok gullmedaljen med 16.35.9. (Se bildet av de tre medaljevinnerne)

I 1957 deltok han i på hjemmebane i Østersund foran 46 000 tilskuere. Kuppern tok sitt første VM, Sigge ble nr. 9. Dette ble Sigge Ericssons siste sesong.

Bildet har vi linket fra Helsingborgs Dagblads nettugave 17.07.05, og viser Sigge under et stevne i 1957.

Les også intervjuene som ble gjort Sigge Ericsson i forbindelse med hans 75-årsdag 17.07.05.

Svenska Skridskoförbundet   og    Helsingborgs Dagblad 

 
Sigge Ericsson (i midten) og de russiske løperne Oleg Goncharenko (til høyre)
og Boris Shilkov (til venstre) under vinter-OL i Cortina 1956.

Sigge Ericsson intervjuas av Lennart Hyland efter OS-guldet
på 10 000 meter i Cortina 1956. (Foto: Pressens Bild/Arkiv)

Plakaten til VM-allround i Østersund 15.-17. februar 1957.
Takk til Kenth Borgström som har sendt oss dette klenodiet. 

Skrinnarna Örjan Sandler och Sigge Ericsson, Castor, har
naturligtvis många Vålådalsminnen. Duon representerar hela
medaljskalan i OS,Örjan brons 1968, Sigge guld och silver 1956.
Facklan de håller i är från de för Sverige lyckosamma OS-året 1948.

(Bildet er hentet fra SOF-bulletinen nr. 4 2008)

Sveriges Olympiahistorikers Førening