Han fikk sitt nasjonale og internasjonale gjennombrudd som langdistanseløper i 1924.                     Etter at en sesong ble ødelagt pga.  reumatisme, kom han tilbake og ble verdens- og norgesmester i 1926. I VM vant han, som den første etter Oscar Mathisen og siste før Ard Schenk, alle fire distanser. Han vant sitt siste VM i 1938, og avsluttet den inter-nasjonale karrieren med 4. plass året etter. Han forsøkte å kvalifisere seg til OL som      43-åring i 1948, men lyktes ikke.

Ballangruds store sesong var 1936, da han vant NM, EM, VM og tre OL-distanser – 500, 5000 og 10.000 meter - pluss sølvmedalje på 1500 meter. 500-meterseieren var omdiskutert. Tilskuere med stoppeklokke hadde langt dårligere tid for Ballangrud enn den offisielle, og pressen mente at det hadde oppstått en misforståelse mellom tidtagere og protokollfører, noe som arrangørene unnlot å rette opp av prestisjehensyn. Seieren gikk dermed til Ballangrud istedetfor Georg Krog.

Ivar Ballangrud vant til sammen 4 verdensmesterskap, 4 europamesterskap og 5 norges-mesterskap, foruten 4 OL-mesterskap. Han satte 4 offisielle verdensrekorder, samt noen uoffisielle bestenoteringer; blant annet tangerte han Oscar Mathisens legendariske, 22 år gamle 1500 meterrekord i 1936. I et testløp med fellesstart i forkant av OL 1932 gikk han 10 000 m på 16.46,4 – 31 sekund under gjeldende verdensrekord. Han detroniserte Oscar Mathisen fra toppen av Adelskalenderen i 1930, og toppet denne i syv år.

I tillegg til hurtigløp på skøyter var han aktiv i sykling og skihopping. Han var blant de første norske idrettsutøverne som konkurrerte i Sovjetunionen, men tilhørte aldri Arbeidernes Idrettsforbund. Under og etter idrettskarrieren drev han sportsbutikk; først i Drammen og senere i Trondheim.

Les mer om Ballangrud i "Drammens historie"

Personlige rekorder: 42,7 / 1.29,3 / 2.14,0 / 4.49,6 / 8.17,2 / 17.14,4

Byberg var en utprega sprinter, og deltok ikke i større sammenlagt-mesterskap.

Hans beste prestasjon er en delt sølvmedalje på 500 m under OL i St. Moritz i 1948, 0,1 s bak gullvinner Finn Helgesen. Byberg gikk i et seint par, og fikk sannsynligvis dårligere is enn de fleste av konkurrentene.

Les mer på NRK-Trøndelags nettsider   

Personlige rekorder: 43,2 - 1.34,0 - 2.23,7 - 5.12,9 - 8.51,9 - 18.49,1

Wahl representerte før krigen Arbeideridrettslaget i Trondheim, gikk seinere inn i Sportsklubben Falken, og tilhørte på slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet, sammen med Sverre Farstad og Hjalmar Andersen, den såkalte Falken-trioen, som ble trent av den legen -dariske trener Karl Brechan.

Henry Wahl gjorde seg bemerket allerede i 1936, da han ble nr. 4 i det europeiske arbeideridretts-mesterskapet på skøyter i Oslo. Som mange idrettsmenn i hans gene-rasjon fikk han karrieren avbrutt av de ekstraordinære forholda mellom 1940 og 1945, men han kom tilbake etter krigen og ble norgesmester på hjemmebane i 1947. Samme år ble han nr. 6 under VM på Bislet.

Hans beste internasjonale resultater var en 3. plass i VM i 1948 og en 3. plass i EM i 1951.

Personlige rekorder:  45,2  /  1.34,0  /  2.21,7  / 4.59,0  /  8.26,8 /  17.34,9

Farstad representerte Sportsklubben Falken, Trondheim. Han vant gull og satte olympisk rekord med 2.17,6 på 1500 meter i OL 1948 i St. Moritz. Han ble europamester i Davos, Sveits 1949 og tok sølv i allround-VM på skøyter 1947 på Bislett stadion i Oslo.

Farstad hadde den første verdensrekorden anerkjent av ISU (Det internasjonale skøyteforbundet) sammenlagt med 188.958 poeng, etter serien 41,8 - 8.15,4 - 2.13,9 - 17.39,7. Det var nesten to poeng bedre enn den tidligere beste-noteringen i verden, satt av nordmannen Ivar Ballangrud i Davos 11 år tidligere. Han har NM-sølv både i vektløfting og roing. Han ble tildelt Egebergs ærespris for skøyter og vektløfting i 1947.

Da han døde var Sverre Farstad sportsjournalist i Arbeiderbladet i Oslo.

Les mer på NRK Trøndelags nettsider

Personlige rekorder: 41,8 / 1.29,7 / 2.13,9 / 4.59,2 / 8.15,4 / 17.39,7

Hjalmar Andersen ble født i Rødøy i Nordland, men vokste opp på Lademoen i Trondheim. Han meldte seg inn i AIF-klubben Falken og begynte å gå på skøyter på Reina-banen på Lademoen da han var 10 år.

Hjalmar Andersen debuterte i 1946, og ble juniormester i 1947. (Juniorklassen var frem til 1960-tallet avhengig av prestasjoner, ikke alder.) Han var med som reserve i OL i 1948. Det store gjennombruddet kom med sølvmedalje sammenlagt og verdensrekord på 10 000 m i EM 1949. Han vant NM, EM og VM i 1950, 1951  og 1952, og tok gull på 1 500, 5 000 og 10 000 m i OL 1952 i Oslo. Han satte verdensrekorder på 5 000 og 10 000 m, siste gang med 16.32,6 på Hamar før OL 1952 (en rekord som ble regnet som «uslåelig» frem til 1960). Han vant over 50 seire på rad på 5 000 m.

«Hjallis» er en av Norges mest populære idrettsutøvere noensinne, og en populær underholder etter at idrettskarrieren var over. Han har utgitt flere bøker, både minner fra idrettskarrieren og rene humorbøker.