Disse linjene har vi hentet fra Oddbjørn Aunes innlegg; "MIL`s historie i korte trekk" som han holdt på et seminar i Selbu (2003) om "Malvik Idrettslag i fortid, nåtid og fremtid". 

1952 ble et merkeår for laget da ble arbeidet med lagets egen bane Viksletta 1 satt i gang. Alt arbeid bortsett fra grovplanering skulle gjøres på dugnad ,og det tok tid, så banen ble ikke helt ferdig før i 58 med fullstor fotballbane og 4delte 400m løpebaner, 6 110m baner, alt med grusdekke, samt lengdegrop og kastsektorer.

Skøyter har stor   aktivitet.
For skøyter førte nybanen til et stort oppsving. På denne tida våknet også tanken om at idretts-laget ikke bare skulle satse mot konkuranseidrett men også arbeide for å skaffe aktivitetstilbud for barn og unge. Det ble uttalt at ”laget til nå har vært for mye voksenlag”. Banen ble islagt fra vinteren 57. Skøyteutvalget opprettet i 1960 hadde stor optimisme og la ned stor innsats. Det var innendørstrening i koridorene på nyskolen, og på det meste var det 30 deltakere på trening 2 ganger i uka.

Men det ble en kamp mot værgudene. Flere stevner måtte flyttes til isen på Hestsjøen, men også der kom det avlysninger. Et av de største høydepunktene på Viksletta til nå er Trøndersk mesterskap på skøyter på 30-årsdagen til laget i 1963. For en gangs skyld med værgudene på parti.

Den gode skøyteperioden varte egentlig bare et par år etter dette selv om skøyteutvalget nektet å gi opp og jobbet og sleit i enda noen år.

Ønsker du å lese resten av innlegget klikk her

Magne Thomassen blir trøndersk mester på skøyter i 1963. Han vinner alle løpene overlegent og er stevnets store navn. Den gode Magne har nettopp gjort sitt gjennombrudd som skøyteløper. Ungene samles rundt han, løper etter hvor han enn står og går, ivrige med sine autografbøker. Det står et sus omkring hele stevnet. For det er knallblå himmel og stålblå is.

En bitende vind gufser inn fra fjorden og smeller i flaggene i Østre sving. Men malvikingene bare stuer seg tettere sammen og trives. Det er lørdag 2. mars 1963, det er Trøndersk mesterskap på skøyter, det er selve jubileumsstevnet i forbindelse med idrettslagets 30‑årsdag, og det er på deres eget stadion, Viksletta, at alt sammen foregår.  

Trøndersk mesterskap 1963 huskes med stolthet og glede. Stevnet kan sies å markere høgdepunktet i idrettslagets skøytehistorie. En historie som kan karakteriseres med ord som kortvarighet, intens, slitsom, sterkt personavhengig, ‑ og John Thorvaldsen er selve nøkkelpersonen.

Såpass tidlig som i september 1957 blir tanken om islegging av Viksletta kastet fram på et medlemsmøte. Dette skaper, den gang som mange ganger senere, heftig debatt. Noen mener banen ligger for lavt, at klimaet erfaringsvis er for mildt.

l desember samme år forteller Einar Lillesand at han kan skaffe gratis bil til bruk under anlegging av skøytebane, bare laget kan skaffe resten. Formannen svarer at bil er det lett nok å skaffe, men det er verre med vasstønne og det andre....

Men så skulle det altså dukke opp en ildsjel som kunne skaffe både "vasstønne og det andre"  ‑ og mye mer i tillegg. Sa vi vasstønne? Nei, John Thorvaldsen tigger seg to digre vinfat på "Polet" sveiser stativ med spreder og meier, og dermed er idrettslaget spart for det problemet. Senere lager han plog og skyfler til snørydding, og arbeider og sliter uavbrutt med vannforsyning, avløp, stendere, flombelysning og høytaleranlegg. Tusen praktiske problemer i tillegg til stadig brevskriving om Økonomisk støtte og hjelp. 
                                                    

På styremøte i januar 1959 refereres skriv fra Malvik formannskap vedrørende bevilgning til anlegg av skøytebane på Viksletta.. Formannen bemerker at sprøyting allerede er igangsatt og at banen kan tas i bruk med det første. Årsmøtet i 1960 vedtar enstemmig å opprette skøyteavdeling og melde laget inn i Norges Skøyteforbund. Dermed braser skøyteavdelingen inn i sin meget aktive periode som varer fram mot midten av sekstitallet.

Noe av forklaringen på hvorfor skøyteaktiviteten blomstrer opp på denne tida, ligger også i at krefter innen idrettslaget lenge har arbeidet med å finne gode aktivitetstilbud til barn og ungdom. Flere er opptatt av at laget i femtiårene i litt for stor grad ble de aktive voksnes lag. Som tilbud til de unge viser skøyte‑aktiviteten seg å bli en suksess. 

Nå går det slag i slag framover. Det holdes møter for å motivere de unge. Hjalmar Andersen holder kåseri og viser filmer. "Hjallis" er spirituell og morsom og faller i smak. Forbundstrener Asbjørn Wold deltar også i trenings- og instruksjonsvirksomheten. Han bringer med seg russiske skøytefilmer og legger vekt på å gi en innføring i det systematiske treningsopplegg som en toppidrettsmann bør gjennomføre. "Et populært innslag er en kondisjonstest mellom Bjørn Welde og Arne Herjuaune." (5.12.‑62) 

Det kommer i gang innendørs forhåndstrening under temmelig kummerlige forhold. Treningen foregår mellom søylene i hallen, og bortetter den til knyttete korridoren i ‑nyskolen". Den starter opp først i oktober og varer til skikkelig trening på is er mulig, ‑ to ganger i uka. Oppmøtet viser at interessen er stor, med over tretti deltakende jenter og gutter mellom 10 og 15 år hver gang. Dette er nesten mer enn de disponible rom tillater, men det går. Energiske instruktører er John Thorvaldsen og Arne Herjuaune.

La oss også ta med noen linjer om de løpene klubben arrangerer i løpet av de tre til fire første årene av sekstitallet. Men først, bare for å illustrere hva det kan innebære og arrangere skøyteløp, litt om to løp i etter‑jul‑sesongen ‑64.

5. januar skal det være åpent gutte/jente‑stevne på Viksletta Gjentatte ganger gjennom førjuls-vinteren forsøkes det å få islagt banen, men værforholdene er umulige og det lykkes aldri. Men forholdene på Hestsjøen er brukbare, dermed flyttes stevnet dit. Men akkurat i siste liten før stevnet, setter det inn med mildvær og snøfall og de brukbare isforholdene på Hestsjøen er med ett en saga blott. Likevel, is‑ og værforhold trosses, stevnet gjennomføres. Tross alt venter omkring hundre jenter og gutter på å få løpe på skøyter.

Litt senere i sesongen arrangerer Malvik Trøndersk mesterskap for jenter og gutter. Igjen må en ty til Hestsjøen. Det igangsettes et voldsomt arbeid med sprøyting og brøyting med velvillig assistanse fra medlemmene. Men så blir det igjen kraftig snøfall og regn i siste liten. Og denne gangen går det ikke. Til tross for langvarig og tungt forberedelsesarbeid, det lar seg ikke gjøre å avvikle stevnet. Resultat: Stevnet flyttes til Løkken.

Men til tross for slike omstendigheter arrangeres det omkring tolv skøyteløp på Viksletta i løpet av de tre til fire første årene av sekstitallet. Etter ‑63‑sesongen hadde avdelingen ambisjoner om å få til ett treningsløp i uka, dessuten "skøytegåing hver søndag, så fremt isen tillot det". Hovedtyngden av de løpene som faktisk blir arrangert, er interne klubboppgjør. For Øvrig dreier det seg om noen åpne løp, samt en klubbkamp mellom Strindheim Charlottenlund ‑ Malvik. I tillegg kommer en del løp for voksne og juniorer.(Mellom annet TM i 1963).

Utover dette er MIL-løperne flittige deltakere i de fleste stevner i Trondheim og Trøndelag i denne perioden. Av de aktive skal vi her bare trekke fram to navn. Arne Herjuaune oppnår flere gode resul-tater. Etter hvert avslører han et sprintertalent av klasse, og det vedkjennes også at klubben ikke kan gi et slikt talent de tilbud og den støtte det har krav på. Derfor er det i full forståelse med John Thorvaldsen at Arne Herjuaune går inn i Trondhjem Skøyteklubb,  hvor han får sitt gjennombrudd. Men vi kan med stolthet hevde at det miljøet som her beskrives, fostrer en løper av Arne Herjuaunes kaliber. På jentesiden er det naturlig å nevne Inger Thorvaldsen. Hun vinner stort sett de løp hun deltar i. l 1964 får hun Malvik kommunes pokal for sin innsats på skøyter og i friidrett.

På bakgrunn av de omtalte Hestsjø‑løpene er det ikke vanskelig å tenke seg hvilke krav til pågangsmot og arbeidskraft som stilles til medlemmene av' skøyteavdelingen. For ikke å nevne talent i improvisasjonens vanskelige kunst... Forholdene tatt i betraktning må det sies å være imponerende hva skøyteavdelingen i denne perioden klarer. Utover i sekstiårene trenger flere andre spørsmål seg inn i idrettslaget og krever tid, krefter og engasjement. Viktige beslutninger skal tas. Det dreier seg om idrettslagets forhold til det nye samfunnshuset, spørsmålet om bygging av klubbhus på de gamle murene ved fotballbanen, og om grusbanen bør forvandles til gressbane.

Det sliter og røyner på i skøyteavdelingen. Etter sesongen ‑62 ‑63 skriver John Thorvaldsen: "Vi i skøyteavdelinga har vegret oss lenge mot å ta på ett år til på grunn av banens forfatning. Banedekkets nivå varierer med ca. 15 cm og dette medfører både merarbeid og store vanskelig-heter under islegging. Vi mente at tre skøytesesonger og det arbeid som var utført i denne tiden, kunne inspirere også de kommunale myndigheter til større innsats for å gi barn og ungdom anledning til mosjon og idrettsutfoldelse på skøytebanen." 

På årsmøtet i 1964 er det ikke lenger mulig å finne noen som er villig til å ta vervet som leder i skøyteavdelingen. Ingen har anledning til å påta seg alt arbeidet med islegging og stell av skøytebanen. Dette betyr ikke at hele skøytehistorien er over. Det eksisterer skøyteutvalg lenger utover sekstiårene, utvalg som sliter og møter skuffelser og mildvær. Men den gode perioden er over.

Jubileumsberetning 1933 - 1983  

Ønsker du å lese hele 50-årsberetningen til Malvik IL  Klikk Her

STSK takker Malvik IL for at vi fikk legge disse klippene på vår hjemmeside.

( Malvik IL`s hjemmeside )