Ironman Hawaii 2005

I år kom vi til Hawaii absolutt utkjørt etter 40 timers flytur fra Muscat, med en tidsforskjell på 14 timer!!! Ikke så veldig smart, med tanke på konkuransen jeg skulle delta i. Men her var det bare å se det positive i det hele. Jeg var igjen omgitt av verdens beste triathleter, både proffer og “age-groupers”, det krydde av veltrente mennesker.

På konkuransedagen stod jeg opp tidlig, rundt 3:30 for å spise frokost. Jeg var veldig godt forberedt, alt var i orden og jeg følte meg i toppform. Gledet meg veldig til å starte, dette hadde jeg trent til, gjennom timevis av sykling, løping og svømming i sommer varmen i Muscat.

Mens jeg lå i vannet og ventet på starten kunne jeg føle vibrasjonen fra 1700 atleter som ventet utålmodig på startskuddet. Da kanonen gikk klokken 7:00 var helvete løs igjen, jeg var i den kjente “vaskemaskinen”, det føltes som alles armer og bein slo og sparket meg “med vilje”. Jeg klarte aldri å slappe av i løpet av svømmingen med all den slåssingen for plass rundt meg. Tross alt, følte jeg det gikk unna passe bra, det eneste var at jeg aldri fikk sett de flotte fiskene og korallene som jeg husker så godt fra sist jeg var der.... Svømmingen ble unnagjort på 1:10 for 3.8 km, noe senere enn jeg hadde håpet!!!

Ute av vannet fikk jeg på meg sykkelutstyret, og løp sammen med en haug av andre atleter gjennom tusener av heiende tilskuere. For en atmosfære! På sykkelen var pulsen altfor høy i begynnelsen så jeg måtte roe det hele ned ellers ville dette gå galt veldig tidlig i løpet av dagen. Mens jeg syklet i motvind mot snupunktet i den lille byen Hawi trodde jeg at dette aldri skulle ta slutt. Da jeg endelig kom dit og snudde så jeg til min overraskelse at tiden ikke var så allerverst.
Jeg prøvde å plukke opp min “special needs bag”, men kunne ikke finne den så lett, så jeg bestemte meg for la den være og fortsatte uten. Det var dagens tabbe!! I bagen hadde jeg masse kalorier i form av drikke og ”gels”, noe som jeg desperat trenger for en dag som denne og noen kilometer senere begynte jeg å føle meg veldig sliten. Men for sent å angre tenkte jeg, vær positiv og få unna syklingen. Jeg ble ferdig med 180 km på 5:56, 15 minutter bedre enn for 2 år siden!

Inn i skifte-teltet en gang til og på med løpe skoene, min favoritt disiplin, løping, gjenstod. Ble ganske emosjonell i starten av løpingen med alle tilskuerne som heiet oss frem. ”Your are looking good” er noen ord som sitter friskt i minnet etter denne dagen. Jeg fikk øye på Jan, han gjorde en god jobb som “timekeeper”, mine første 16 km var blandt de raskeste i min alders gruppe. Heldigvis fortalte han meg ikke hvor langt fremme de første lå, da hadde jeg sikkert gitt opp. Etter 18 km begynte det å røyne på, men jeg klarte fremdeles og passere en del andre, og det gir mase inspirasjon. Men en marathon er lang, særlig når man ikke tar til seg nok å drikke, jeg begynte å føle meg dårlig, og fikk ikke i meg så veldig mye av verken drikke eller spise (gels), jeg var helt tom. Da det gjenstod noen få km ble jeg passert av en fyr som sa ”står vi på klarer vi dette under 11 timer”. Da bestemte jeg meg for å gi alt og kom inn på 10:57:36 timer. Absolutt ferdig, og ble tatt til ”medical tent” for en IV. Jeg hadde klart å dehydrere meg selv totalt. Noe så idiotisk............

Nå, etter Ironman vet jeg at jeg startet veldig sikker på meg selv, dette kan jeg og jeg har gjort det noen ganger nå. Treningen hadde gått veldig bra og jeg følte meg i utrolig god form. Ironman er aldri lett, den fjerde disiplin, ernæringen, må planlegges mye bedre enn det jeg gjorde, mye kan skje underveis og det er lett å miste hodet. Jeg har fått meg en lærepenge...... På den andre siden gjorde jeg det meget bra, jeg ble nr. 11 av 77 i min aldersgruppe, 15 minutter bedre enn i 2003., og jeg ser nå frem til å prøve meg igjen neste år i Frankfurt....!!

Solveig.